Vi er endelig fremme på hotellet! Vi kom inn på rommet etter 15 timer med reising, bestilte roomservice og satte på Netflix på TV`en! Det var helt magisk! Reisedagen syns jeg alltid er like uutholdelig og man blir så sliten etter så mange timer på fly, på en flyplass, venting og enda noen timer til i bil. Men da er det så fantastisk når man endelig kommer frem og kan sette fra seg kofferter med full viten om at det er lenge til neste reisedag!
Her skal vi være frem til fredag, før vi reiser videre og jeg skal virkelig nyte hver eneste dag! Vi har vært her fler ganger og det er så mange minner knyttet til dette hotellet allerede. Bade i bassenget, slikke sol i timesvis, god mat ved bålet på kvelden, gåturer i nærområdet, i tillegg deltok jeg på et fantastisk event her høsten 2018. Likevel er dette hotellet kjent for èn enkelt hendelse, og det er ikke et godt minne.
Dette er “hotellet der jeg ble brent”. Jeg hadde vært syk hele oppholdet vi hadde i USA, så siste dagen bestemte jeg meg for å ta igjen all solingen før vi skulle reise hjem. Dårligste sjakktrekket noen sinne! Jeg har aldri vært så solbrent i hele mitt liv! Etter dette lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle tillate meg å bli solbrent igjen! Det var så forferdelig vondt!
Dette er så uvirkelig! Planen var at den 11 timer lange flyturen til USA skulle inneholde liten plass til beina, skrikende barn, litt for kjølig til at du klarer å sove godt nok, trangt nok til å pådra seg klaustrofobi og våkne hvert kvarter med vondt i nakken og ryggen. På toppen av det en altfor trang og ekkel do.
Istedenfor ble jeg overrasket av kjæresten min med oppgradert billett. Ingen av oss hadde sovet natten før vi skulle reise. Vi var trøtte, slitne og hadde en altfor lang tur foran oss. Han liker å fly, jeg derimot er ikke særlig stor fan. Jeg satt i min egen lille koma og ventet til det var på tide å gå bort til gaten. Jeg er sikker på jeg kunne sovnet stående på dette tidspunktet. Jeg sov litt på flyet til Stockholm, men det hjalp ikke så mye.
Kjæresten kom tilbake med vannflaske til meg i tillegg til nye billetter. Han ba meg se på billetten og jeg forstod ikke hva som faktisk foregikk før han fortalte meg at vi skulle fly på Business Class!
WHAT?!
Jeg fikk helt sjokk og trodde ikke på det før vi faktisk satt i våre tildelte seter! Og da var jeg i ferd med å begynne og gråte. Jeg tar aldri noe som en selvfølge og jeg tar ingenting forgitt! Så det at han faktisk hadde oppgradert billettene våre gjorde meg bare så overveldet! Jeg var så takknemlig og glad!
Vi fikk servert god mat, drikke og varmede nøtter. Vi fikk varm klut til å vaske ansiktet under flyturen, noe som var utrolig deilig etter så mange timer på fly! Setet kan gjøres om til en seng, og du har så mye plass til diverse ting, fint for meg som tar med så mye stæsj. Stor TV-skjerm for å se på film og en varm dyne. Det var bare så deilig, og flyturen gikk ekstremt fort!
Når jeg satte meg ned hadde jeg innstillingen «Her skal jeg kose meg! De neste 11 timene skal nytes fullt ut!»
Isteden for «11 timer til vi er fremme! 10 timer… 8… (sovner i noe som føles som 6 timer, men er egentlig 2,5 time) åja.. det er fremdeles 5 timer igjen…»
Det var bare en fantastisk tur og vi koste oss hele veien!
Om bare noen få minutter setter vi oss i bilen for å reise til Gardermoen! Den siste uka har gått så fort og jeg har kost meg så masse med mamma og Svein. Jeg vet jeg kommer til å få det så bra i California, men akkurat nå vil jeg ikke reise. Det er så stressende med pakking når man skal reise så langt og være borte såpass lenge.
Klokka er fem og jeg er så trøtt. Først skal vi fly 1 time for å komme oss til Stockholm, vente der i 1,5 time, deretter venter neste flytur på 11 timer! ELLEVE TIMER! Forhåpentligvis blir det mye søvn denne gangen.
Jeg har hatt slarkete, slitte vintersko i evigheter nå og utsatt i evigheter å kaste dem. De var slitte, varmet ikke særlig godt lenger, tok inn litt for mye vann fra snøen og jeg klart å ødelegge glidelåsen på den venstre skoen tidligere i vinter. Men jeg har likevel gått rundt med disse “lefsene” som mamma har kalt dem. Bare frem til denne vinteren var over, så skulle jeg kjøpe meg nye.
Men nå hadde til og med Svein fått nok. Så da vi var i Sverige i går, sa han at vi skulle finne en skobutikk. Der satte han meg ned på en krakk og kom med en skoeske med sorte sko i. Jeg prøvde dem og falt for dem idet jeg tok første skritt med dem på. De var deilige å gå i, og var veldig fine! Jeg var så heldig at Svein kjøpte dem til meg! Iiih!
See så fine! Noe helt annet enn hva jeg hadde på meg da vi kom inn i butikken.
Jeg tok de gamle skoene i venstre hånd, med føttene godt plassert i mine nye sko og fikk gleden av å endelig pælme de slitte skoene. Sayonara, bish!
I neste butikk fikk jeg ny bukse av mamma. Jeg har så mange av de glidelås-buksene til Cubus. De er så deilige å ha på seg, men jeg har nå gått ned en størrelse, så de sitter ikke særlig fint lenger. Så det var veldig deilig med en bukse som sitter mye bedre!
Vi har kost oss så masse på tur i dag! Vi fant ut for et par dager siden at vi skulle ta en Harrytur til Sverige i helgen, så i dag tidlig satte vi oss i EL-bilen og kjørte fra Skedsmo til Sverige. Det var nok å lade bilen èn gang når vi var halvveis. Det er den ene tingen som er litt dritt med EL-bil.. du kommer ikke særlig langt før du blir stående i en halvtime for å lade. Men tipper bensinstasjonene har fått økt omsetning etter de fikk ladestasjoner da mange kjøper seg ventepølse og jeg-kjeder-meg-is.
Mamma kjøpte en kasse med rusbrus, Svein kjøpte konjakk og jeg er jo så og si avholds. Jeg drikker aldri alkohol lenger. Med aldri så mener jeg “en sjelden gang.” Så jeg gikk rundt og så på alle de fine fargede flaskene, mens de fant ut hvor mange liter vi hadde lov til å ha med oss hjem.
Vi tok en liten middagspause etter et par butikker der vi spiste burger og pommes frites. Nam! Er det noe jeg lever for, så er det fries! Søtpotet fries, vanlig fries. Jeg får vann i munnen allerede!
Deretter løp vi rundt i fler butikker før det var på tide å komme seg hjem. Vi satte oss i bilen og kjørte til ladestasjonen. Problemet var bare at Svein var litt for hard på gassen på vei dit, så det var såvidt vi kom oss frem! Det var snakk om METER før bilen hadde stoppet. Da hadde vi isåfall hatt et stort problem! Haha! Jeg satt med GPS i baksetet og informerte om hvor langt det var igjen til ladestasjonen, mens mamma og Svein fulgte med på hvor mange kilometer bilen klarte å frakte oss. Vi kom såvidt frem og fikk ladet. Peew.
Nå er vi endelig hjemme og koser oss med kjeks, syltetøy og kremost, med Familie Duellen på TV.
En fantastisk og vellykket dag med fantastiske mennesker!
Det er to ting jeg virkelig misliker med å reise! Det er å pakke kofferten, og selve reisingen. Jeg syns det er helt fantastisk når jeg er fremme på destinasjonen, men fly, tog, båt… jeg liker det ikke i det hele tatt! Og jeg har alltid worst case scenario i bakhodet hver gang jeg går inn på et av disse transportmidlene.
Og det å pakke kofferten… du skulle trodd det var den enkleste oppgaven av dem alle, sant? Nope.. det er mye annet jeg heller ønsker å gjøre enn å pakke en koffert. Til og med støvsuge, vaske og rydde kan jeg heller gjøre istedenfor å pakke kofferten. Jeg klarer aldri å finne ut av hva jeg skal ta med meg!
Hva trenger jeg?
Hva ønsker jeg å ta med?
Hva ønsker jeg ikke å ta med? Vel, tightsen jeg har hatt siden jeg var frisørlærling og som er full av fargeflekker er noe som helt klart ikke blir med til California. Men de tingene du egentlig vil ha med, men vet du ikke kommer til å bruke.. det er dem jeg snakker om!
Hvordan skal jeg vite dette på forhånd? Akkurat nå som jeg er i ferd med å få mensen, er oppblåst, full av kviser og føler meg dritt.. Er det det perfekte tidspunktet å skulle se for meg, meg selv sprade rundt i magetopper, tettsittende klær og olabukser? Hah! Nei takk! Det blir bare oversized hettegensere og joggebukser på meg! Hvertfall ingen bikini!
Jeg har en liste jeg følger sånn delvis.
7 topper… pff.. jeg tar med meg 3 stk!
3 bukser.. jeg trenger da ikke mer enn 1?
5 gensere… Ok.. jeg reiser i en hettegenser, så tar jeg med meg EN flowy genser. DONE!
2 kjoler. Kommer ikke til å gå i kjole..
2 bikinier. Jeg skal ikke bade.
O.B og bind? YAASS! Ta med 48 pakker, for de har heeelt sikkert ikke slike nødvendigheter i USA!
Helt til kvelden i forveien der jeg brått ønsker å ta med meg ALT!
Jeg kan kle på meg lag på lag om det ikke er plass i kofferten! Jeg bare mååå ha med meg denne toppen, og den genseren, den bikinien er viktigere enn den, men jeg vil ha med begge!
Jeg kan ikke tro at det allerede er et halvt år siden jeg var der sist, og jeg tror enda mindre på at jeg faktisk skal dit igjen! California er et så deilig sted! Vinterdepresjonen har virkelig tatt det beste av meg denne gangen, og det skal bli helt fantastisk med sol og sommer i noen uker nå!
Jeg kan nesten ikke vente med å smøre meg inn med solkrem, gå i shorts og flowy sommerkjoler, og bare kjenne sola på huden! Det er virkelig høyt opp på listen over livets gleder! Jeg tror det har vært vinter litt for lenge. I fjor hadde vi verken vår eller høst, noe jeg er sikker på at gjorde fler enn bare meg forvirra.
Om en uke sitter jeg på flyet som frakter meg til sol og sommer! Kjenner jeg får sommerfugler i magen allerede. Både fordi jeg gleder meg til alle minnene jeg kommer til å skape der borte, men også fordi jeg gruer meg til å sitte på fly så lenge!
Nå har det endelig sluttet å snø! Jeg blir så nedstemt når det laver ned sånn som det har gjort i det siste og humøret mitt er bare så på bunn! Det blåser, det er kaldt og jeg får snø i skoene bare jeg våger meg utenfor døra! Og jeg er lei av å måke vekk flere kilo med snø! Jeg savner sol, 25 varmegrader, grillmat og nydelige sommerkjoler. Sene sommerkvelder, is på stranda, trening ute og deilige sommerlåter. Den fantastiske følelsen der.. det er den jeg savner vanvittig mye nå når vinteren virkelig har kommer for å bli så alt for lenge!
Jeg prøver hardt å sette pris på hver eneste årstid, men det eneste jeg klarer å glede meg over når det kommer til vinteren er at jeg kan ake! Problemet er at jeg har ikke noe å ake på. Jeg vurderer sterkt å skaffe meg en snowracer, helt til jeg kommer på det faktum at jeg er redd for å slippe meg utfor bakker med en snowracer. Rumpeakebrett – helt supert! Det bare går mye fortere med en snowracer, noe jeg elsker! Kom på nå at jeg har ikke rumpeakebrett heller… faen..
Vet du hva? Jeg er egentlig litt irritert.. Hele denne måneden har gått bort til sykdom, smertestillende, soving og godteri-spising! Jeg har ikke orket noe annet enn å ligge i senga og forsøke å bli bedre. Jeg har spist Ritz til den store gullmedalje da jeg var kvalm i over en uke. Jeg hamstret inn alt jeg kunne finne som hadde samme farge som eplemost og de på apoteket må ha trodd det var noe alvorlig galt med meg der jeg dro med meg ibux, paracet, bronkyl, repsils.. altså alt jeg kunne kommer på som kunne hjelpe meg ut av dette marerittet.
Jeg sov med bøtta ved siden av senga, klarte ikke å sove da jeg våknet av sterk kvalme hvert kvarter og magekramper herfra til helvete. Slimet surklet i halsen mens jeg forsøkte å finne meningen med livet ved å se en hel sesong av Grey´s Anatomy på en stakkars fredag.
Når jeg endelig klarte å komme meg opp fra senga etter en lettere to ukers koma, så var det tid for operasjonen. Jeg gruet meg og forstod ikke helt hva som var i ferd med å skje. Skulle jeg virkelig gjøre dette? Jeg forstod ingenting før jeg plutselig våknet mer forvirret enn noen gang. Jeg gråt uten å vite hvorfor og jeg ville bare sove.
Deretter var det enda en uke i senga. Smerter, sliten, sove.. Det var vanskelig å gå, det var vondt å sitte, jeg ble svimmmel av å stå og alt jeg klarte var å ligge. Helt stille i senga… med Grey´s Anatomy på TV´en.
Jeg har sett veldig mange sesonger av denne serien da, men jeg har ikke gjort noe som helst! Denne måneden har gått uten en eneste hendelse. Jeg har ikke vært med noen som helst! Og jeg kan love at jeg ikke har løpt ned døra på treningssenteret. Kjenner jeg gruer meg til å komme i gang igjen nå ettersom skrittelleren har vist 12-28 skritt hver dag i tre uker. Okei, det var løgn. Den har vist 0 skritt da jeg ikke har hatt den på meg mens jeg har vært syk.
Jeg møtte opp på sykehuset 08:30 og navnet mitt blir ropt opp før jeg rekker å synke ned i stolen. Jeg tar sykepleieren i hånden og hilser, men glemmer med en gang hva hun sa hun het. Jeg følger pent og pyntelig etter henne, helt i andre enden av sykehuset, opp en trapp og inn en dør med bokstavene «K I R U R G».
Jeg blir fulgt inn til et venterom som liknet litt mer på en stue, noe som var koselig. Men jeg rekker ikke en gang ta av meg jakken før enda en person roper opp etternavnet mitt. Men hun her er annerledes. Hun har hårnett, andre farger på klærne og munnbind hengende nedenfor halsen.
Nå vil jeg veldig gjerne hjem.
Jeg kommer inn i et nytt rom og setter meg i stolen til høyre. Jeg får informasjon om hva som skal skje, men setningene blir omgjort til bølger som skyller inn mot strandkanten. Ordene blir til bakgrunnsstøy jeg ikke klarer å forme til setninger lenger. Jeg er redd og dette gikk plutselig veldig fort. Nå blir det liksom så virkelig.
Jeg henger fra meg jakka og hilder på to sykepleiere som viser meg til seng nr 4. Nok en gang. Aner ikke hva de sa at de heter. Ordene blir omgjort til bølgesus. Jeg får beskjed om å kle av meg klærne og ta på meg en blå, lang skjorte. Det føles deilig. Befriende. Stoffet er mykt, noe som roer meg ned.
Jeg setter meg på sengekanten før sykepleieren kommer og gir meg en kopp med tre tabletter. Paracet, …… og kvalmestillende. “Det står at du lett blir kvalm under narkose, så du får med en kvalmestillende tablett også.” Hva? Lett kvalm under narkose? Jeg har aldri vært i narkose før, så jeg aner ikke! Jeg forklarer det til henne med nervøs stemme, og at jeg hadde gitt informasjon om at jeg har skrekk for å kaste opp. Det er det jeg er redd for.. å bli dårlig. Jeg fikk tabletten bare sånn i tilfelle.
Kanylen ligger på bordet ved siden av meg og jeg kjenner det knyter seg i magen.
Åååh. Jeg gruer meg til å få den i hånda.
“Jeg skal se om du har tydelige blodårer i armen, for da kan vi sette den der istedenfor i hånda.”
Jess! Det har aldri vært noe problem for leger å ta blodprøve på meg. Og riktig nok, hun finner den med en gang og jeg får kanylen i armen istedenfor i hånda. Dette må jo gå bra, med en så fin start.
Jeg blir liggende i senga og lytte til alt som skjer rundt meg. Samtalene sykepleierne har om jakker, hyttetur og vintersko. Det kommer enda en sykepleier som tar meg i hånda og sier et navn jeg glemmer med en gang. Jeg prøver så godt jeg kan å puste med magen. Dette går bra.
Etter en stund kommer to av sykepleierne og henter meg. Senga blir trillet ut på gangen og inn i operasjonsrommet. Og skulle du sett.. enda en person som sier navnet sitt.
De forklarer hva som kommer til å skje og at jeg kommer til å sove hele tiden og vil ikke merke noen ting.
På veggen der fremme står det en reol med permer. Så rart.. de har ikke sånne på operasjonsrommet på Grey´s Anatomy. Jeg tror jeg har sett litt på Grey´s i det siste.
“Er du allergisk mot noe, Kathrine? Noen medisiner, bedøvelse.. ingenting?” Hvordan i all verden skal jeg vite det? Jeg velger bare å si nei. Jeg merker at hjertet slår raskere og pusten blir kortere. Kirurgen klistrer ting på kroppen min for å kunne måle mine vitale tegn mens jeg opereres. Sykepleieren til venstre setter en klype på fingeren min.
Kirurgen setter en maske over munnen min og jeg får beskjed om å puste godt hele veien. Først puster jeg inn surstoff, det luktet litt søtt og jeg kjenner jeg blir stresset. Mest fordi jeg vet ikke hva jeg kan forvente. Det har vært så mange nye inntrykk allerede og vi har bare såvidt begynt. Endelig tør jeg å puste normalt. Dette var ikke så farlig. Det går fint.
“Da kan du tilføre propofol.” Pulsen min øker igjen, men jeg fortsetter å puste normalt. Frykten for å våkne under inngrepet streifer meg. Jeg blir bekymret for at jeg ikke skal sovne ordentlig. Jeg kjenner ingenting. Jeg er ikke trøtt, ikke slapp.. ingenting.
Pust inn, pust ut. Pust inn… pust ut. Det skjer ingenting. Kanskje jeg er immun? Kanskje narkose ikke fungerer på meg? Huff, nei jeg håper da ikke det. Men jeg kjenner virkelig ingenting. På film teller de baklengs fra 10, og sovner på 7. Greit nok.. det er film. Men jeg har ligget her og pustet ganske lenge, og ingen sier noen ting.
Hva skal jeg tenke? Hva skal jeg føle? Jeg prøver å slappe av, men jeg er nervøs. Jeg er ikke trøtt, er ikke sliten. Sykepleieren legger en hånd på hodet mitt.
Jeg kjenner
ingen
ting
Jeg kjenner plutselig at noe ruglete og langt, i plastikk blir dratt opp fra halsen min. Litt ubehagelig, men alt blir svart like fort som følelsen dukket opp.
«Kathrine. Kathrine. Kathrine. Kathrine.» Noen rister meg i armen og jeg forstår ikke helt hvor jeg er, eller hvorfor hun maser sånn på meg. I neste øyeblikk begynner jeg plutselig å gråte. Skikkelig hulkegråt. Tårene renner og jeg klarer ikke å stoppe det. Jeg føler ingenting.
Forvirret? Ja.
Trøtt? Ja.
Men smerte? Nei.
Jeg vil bare sove.
“Går det greit?”
“Mm. Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter”
“Det er normalt det altså. Det er helt i orden å gråte.”
Jeg blir trillet tilbake til der jeg startet og gråter mine tapre tårer før det endelig gir seg. Så rart. Så ekkelt! Hvorfor begynte jeg å gråte? Og hvorfor klarte jeg ikke å stoppe?
Etter en stund kommer sykepleieren min tilbake. «Vil du prøve å sitte, eller ligge litt til?» Pff.. jeg kjenner ingenting, så det skal da ikke være noe problem å sette seg opp.
“Hadde jeg et rør i halsen?”
“Ja, det hadde du.”
Wow! Er det fælt å si at jeg er stolt av meg selv? Men samtidig veldig satt ut! Så mye folk kan gjøre med deg når du er bevisstløs. Det er litt skummelt når man tenker over det. Når jeg sovnet, kunne folk kjøre et rør ned i halsen min og skjære og sy i meg.. uten at jeg kjenner noe som helst.
Jeg setter meg opp i senga, svimmelheten sitter i kroppen, men det går fint. Jeg er ikke kvalm og jeg kjenner ingenting.
Jeg kler på meg klærne mine og snakker med kirurgen om hvordan operasjonen hadde gått. Det hele var vellykket. Ingen komplikasjoner, ingen uventede hindringer.
Jeg er så tørr på leppene, i munnen og halsen.
Sykepleieren viser meg inn på en stue der hun har satt frem frokost jeg kan kose meg med mens jeg kjenner på narkosen som fortsatt danser rundt i kroppen. Det føles hvertfall sånn.
De som hadde ansvaret for meg var så flinke og jeg er så glad for at jeg hadde akkurat disse menneskene. De var så forståelsesfulle, snille og rolige. Det var lett å snakke med dem og jeg vet at de er en stor del av grunnen til at jeg klarte å holde meg rolig og ikke ble så redd.
