Vet du hva? Jeg er egentlig litt irritert.. Hele denne måneden har gått bort til sykdom, smertestillende, soving og godteri-spising! Jeg har ikke orket noe annet enn å ligge i senga og forsøke å bli bedre. Jeg har spist Ritz til den store gullmedalje da jeg var kvalm i over en uke. Jeg hamstret inn alt jeg kunne finne som hadde samme farge som eplemost og de på apoteket må ha trodd det var noe alvorlig galt med meg der jeg dro med meg ibux, paracet, bronkyl, repsils.. altså alt jeg kunne kommer på som kunne hjelpe meg ut av dette marerittet.
Jeg sov med bøtta ved siden av senga, klarte ikke å sove da jeg våknet av sterk kvalme hvert kvarter og magekramper herfra til helvete. Slimet surklet i halsen mens jeg forsøkte å finne meningen med livet ved å se en hel sesong av Grey´s Anatomy på en stakkars fredag.
Når jeg endelig klarte å komme meg opp fra senga etter en lettere to ukers koma, så var det tid for operasjonen. Jeg gruet meg og forstod ikke helt hva som var i ferd med å skje. Skulle jeg virkelig gjøre dette? Jeg forstod ingenting før jeg plutselig våknet mer forvirret enn noen gang. Jeg gråt uten å vite hvorfor og jeg ville bare sove.
Deretter var det enda en uke i senga. Smerter, sliten, sove.. Det var vanskelig å gå, det var vondt å sitte, jeg ble svimmmel av å stå og alt jeg klarte var å ligge. Helt stille i senga… med Grey´s Anatomy på TV´en.
Jeg har sett veldig mange sesonger av denne serien da, men jeg har ikke gjort noe som helst! Denne måneden har gått uten en eneste hendelse. Jeg har ikke vært med noen som helst! Og jeg kan love at jeg ikke har løpt ned døra på treningssenteret. Kjenner jeg gruer meg til å komme i gang igjen nå ettersom skrittelleren har vist 12-28 skritt hver dag i tre uker. Okei, det var løgn. Den har vist 0 skritt da jeg ikke har hatt den på meg mens jeg har vært syk.
Jeg møtte opp på sykehuset 08:30 og navnet mitt blir ropt opp før jeg rekker å synke ned i stolen. Jeg tar sykepleieren i hånden og hilser, men glemmer med en gang hva hun sa hun het. Jeg følger pent og pyntelig etter henne, helt i andre enden av sykehuset, opp en trapp og inn en dør med bokstavene «K I R U R G».
Jeg blir fulgt inn til et venterom som liknet litt mer på en stue, noe som var koselig. Men jeg rekker ikke en gang ta av meg jakken før enda en person roper opp etternavnet mitt. Men hun her er annerledes. Hun har hårnett, andre farger på klærne og munnbind hengende nedenfor halsen.
Nå vil jeg veldig gjerne hjem.
Jeg kommer inn i et nytt rom og setter meg i stolen til høyre. Jeg får informasjon om hva som skal skje, men setningene blir omgjort til bølger som skyller inn mot strandkanten. Ordene blir til bakgrunnsstøy jeg ikke klarer å forme til setninger lenger. Jeg er redd og dette gikk plutselig veldig fort. Nå blir det liksom så virkelig.
Jeg henger fra meg jakka og hilder på to sykepleiere som viser meg til seng nr 4. Nok en gang. Aner ikke hva de sa at de heter. Ordene blir omgjort til bølgesus. Jeg får beskjed om å kle av meg klærne og ta på meg en blå, lang skjorte. Det føles deilig. Befriende. Stoffet er mykt, noe som roer meg ned.
Jeg setter meg på sengekanten før sykepleieren kommer og gir meg en kopp med tre tabletter. Paracet, …… og kvalmestillende. “Det står at du lett blir kvalm under narkose, så du får med en kvalmestillende tablett også.” Hva? Lett kvalm under narkose? Jeg har aldri vært i narkose før, så jeg aner ikke! Jeg forklarer det til henne med nervøs stemme, og at jeg hadde gitt informasjon om at jeg har skrekk for å kaste opp. Det er det jeg er redd for.. å bli dårlig. Jeg fikk tabletten bare sånn i tilfelle.
Kanylen ligger på bordet ved siden av meg og jeg kjenner det knyter seg i magen.
Åååh. Jeg gruer meg til å få den i hånda.
“Jeg skal se om du har tydelige blodårer i armen, for da kan vi sette den der istedenfor i hånda.”
Jess! Det har aldri vært noe problem for leger å ta blodprøve på meg. Og riktig nok, hun finner den med en gang og jeg får kanylen i armen istedenfor i hånda. Dette må jo gå bra, med en så fin start.
Jeg blir liggende i senga og lytte til alt som skjer rundt meg. Samtalene sykepleierne har om jakker, hyttetur og vintersko. Det kommer enda en sykepleier som tar meg i hånda og sier et navn jeg glemmer med en gang. Jeg prøver så godt jeg kan å puste med magen. Dette går bra.
Etter en stund kommer to av sykepleierne og henter meg. Senga blir trillet ut på gangen og inn i operasjonsrommet. Og skulle du sett.. enda en person som sier navnet sitt.
De forklarer hva som kommer til å skje og at jeg kommer til å sove hele tiden og vil ikke merke noen ting.
På veggen der fremme står det en reol med permer. Så rart.. de har ikke sånne på operasjonsrommet på Grey´s Anatomy. Jeg tror jeg har sett litt på Grey´s i det siste.
“Er du allergisk mot noe, Kathrine? Noen medisiner, bedøvelse.. ingenting?” Hvordan i all verden skal jeg vite det? Jeg velger bare å si nei. Jeg merker at hjertet slår raskere og pusten blir kortere. Kirurgen klistrer ting på kroppen min for å kunne måle mine vitale tegn mens jeg opereres. Sykepleieren til venstre setter en klype på fingeren min.
Kirurgen setter en maske over munnen min og jeg får beskjed om å puste godt hele veien. Først puster jeg inn surstoff, det luktet litt søtt og jeg kjenner jeg blir stresset. Mest fordi jeg vet ikke hva jeg kan forvente. Det har vært så mange nye inntrykk allerede og vi har bare såvidt begynt. Endelig tør jeg å puste normalt. Dette var ikke så farlig. Det går fint.
“Da kan du tilføre propofol.” Pulsen min øker igjen, men jeg fortsetter å puste normalt. Frykten for å våkne under inngrepet streifer meg. Jeg blir bekymret for at jeg ikke skal sovne ordentlig. Jeg kjenner ingenting. Jeg er ikke trøtt, ikke slapp.. ingenting.
Pust inn, pust ut. Pust inn… pust ut. Det skjer ingenting. Kanskje jeg er immun? Kanskje narkose ikke fungerer på meg? Huff, nei jeg håper da ikke det. Men jeg kjenner virkelig ingenting. På film teller de baklengs fra 10, og sovner på 7. Greit nok.. det er film. Men jeg har ligget her og pustet ganske lenge, og ingen sier noen ting.
Hva skal jeg tenke? Hva skal jeg føle? Jeg prøver å slappe av, men jeg er nervøs. Jeg er ikke trøtt, er ikke sliten. Sykepleieren legger en hånd på hodet mitt.
Jeg kjenner
ingen
ting
Jeg kjenner plutselig at noe ruglete og langt, i plastikk blir dratt opp fra halsen min. Litt ubehagelig, men alt blir svart like fort som følelsen dukket opp.
«Kathrine. Kathrine. Kathrine. Kathrine.» Noen rister meg i armen og jeg forstår ikke helt hvor jeg er, eller hvorfor hun maser sånn på meg. I neste øyeblikk begynner jeg plutselig å gråte. Skikkelig hulkegråt. Tårene renner og jeg klarer ikke å stoppe det. Jeg føler ingenting.
Forvirret? Ja.
Trøtt? Ja.
Men smerte? Nei.
Jeg vil bare sove.
“Går det greit?”
“Mm. Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter”
“Det er normalt det altså. Det er helt i orden å gråte.”
Jeg blir trillet tilbake til der jeg startet og gråter mine tapre tårer før det endelig gir seg. Så rart. Så ekkelt! Hvorfor begynte jeg å gråte? Og hvorfor klarte jeg ikke å stoppe?
Etter en stund kommer sykepleieren min tilbake. «Vil du prøve å sitte, eller ligge litt til?» Pff.. jeg kjenner ingenting, så det skal da ikke være noe problem å sette seg opp.
“Hadde jeg et rør i halsen?”
“Ja, det hadde du.”
Wow! Er det fælt å si at jeg er stolt av meg selv? Men samtidig veldig satt ut! Så mye folk kan gjøre med deg når du er bevisstløs. Det er litt skummelt når man tenker over det. Når jeg sovnet, kunne folk kjøre et rør ned i halsen min og skjære og sy i meg.. uten at jeg kjenner noe som helst.
Jeg setter meg opp i senga, svimmelheten sitter i kroppen, men det går fint. Jeg er ikke kvalm og jeg kjenner ingenting.
Jeg kler på meg klærne mine og snakker med kirurgen om hvordan operasjonen hadde gått. Det hele var vellykket. Ingen komplikasjoner, ingen uventede hindringer.
Jeg er så tørr på leppene, i munnen og halsen.
Sykepleieren viser meg inn på en stue der hun har satt frem frokost jeg kan kose meg med mens jeg kjenner på narkosen som fortsatt danser rundt i kroppen. Det føles hvertfall sånn.
De som hadde ansvaret for meg var så flinke og jeg er så glad for at jeg hadde akkurat disse menneskene. De var så forståelsesfulle, snille og rolige. Det var lett å snakke med dem og jeg vet at de er en stor del av grunnen til at jeg klarte å holde meg rolig og ikke ble så redd.
Jeg har nervene på utsiden av kroppen, det er hvertfall så det føles. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal le eller grine. I morgen har jeg time hos kirurgen på sykehuset der jeg skal legges i narkose og gjøre et kirurgisk inngrep. Hvem skulle trodd at dette skulle skje nå? Tiden har gått så fort, men likevel så utrolig sakte!
Jeg har vært hos leger og spesialister, og endelig blitt møtt med forståelse for at dette er et problem. Etter å ha slitt med det samme i fler år skal jeg endelig få en slutt på det. Men jeg er redd!
Redd for hva som venter meg. Redd for at resultatet ikke blir bra. Jeg er så redd for smertene i etterkant og hvor lang tid det vil ta før kroppen heles.
Jeg er bekymret for nåler, medisiner og narkosen. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan det føles.
På denne tiden i morgen vil alt være over. Men jeg er redd.
Nå er jeg lei av å være syk! Lei av å hoste og ha vondt i hodet. Jeg er lei av å være kvalm og svimmel. Lei av å føle meg jævlig. For et par uker siden ble jeg syk, og med det så mener jeg ikke god gammeldags forkjølelse. Men en real runde med kvalme, brekninger, hodepine, forkjølelse, feber og æsj. Kan man kalle det influensa? Jeg aner ikke! Alt jeg vet er at jeg har vært sengeliggende i halvannen uke og ikke hatt en eneste sjanse til å fungere i livet. Hvordan er det mulig? Hvordan blir man så totalt slått ut av et bittelite virus?
Nå er jeg endelig bedre! Litt små-hosting og hodepine overlever jeg! Paracet og te fikser det meste. Alt er greit, for jeg lever endelig igjen! Jeg bosatte meg i senga med Grey´s Anatomy rullende på TV-skjermen og tekoppen godt plantet i hånda. Jeg dro til og med med meg vannkokeren inn på soverommet, sånn at jeg skulle slippe å reise meg opp for noe som helst annet enn å gå på do.
Første måned av januar er allerede et vagt minne og jeg sitter her i sofaen, i mørket, i halvveis fosterstilling. Hvordan skjedde dette? Jeg forstår virkelig ingenting. 31 dager har passert og hva har jeg egentlig brukt tiden på? Jobb, måke snø, jobb, rydding og mer jobb. Jeg føler ikke jeg har gjort noe som helst annet! Derfor ønsker jeg nå å benytte månedens siste dag til å reflektere over måneden som så brått er overstått. Hva har jeg egentlig gjort?
I flytte-prosessen har jeg fått bruke mye tid med mamma, noe som har vært så koselig! Vi har pakket ned i esker, kjørt flyttelass, spist god mat og sett på film sammen på kvelden. Er det noe jeg verdsetter mer enn noe annet, så er det tid med mine nærmeste. Kvalitetstid med de jeg er glad i.
Det verste med januar:
Min kjære mormor brakk lårhalsen, noe jeg ikke taklet særlig bra. Det er et lite knippe mennesker i livet mitt som jeg setter høyere enn noe som helst annet. Mennesker som betyr hele verden for meg og som jeg ville gjort hva som helst for! Mormor er en av disse. Hun fikk slag i 2007, noe som knuste både henne og meg. Etterpå har hun slitt mye med det ene beinet sitt som ikke har særlig med krefter til å kunne holde henne oppe. Likevel – hun gir seg ikke! Det er noe jeg virkelig beundrer ved mormor, hun gir aldri opp!
Hun har fint klart å leve et normalt liv til tross for beinet sitt, men i midten av januar kom telefonen “Mormor er på sykehuset og har brukket lårhalsen”. Det knuste meg enda en gang! Nei! Jeg er ikke klar for å skulle miste mormoren min! Det er noe jeg aldri blir klar for uansett, men hun har så mange år igjen! Så mange gode minner vi skal skape, så mye glede og latter vi skal dele. Heldigvis er hun på bedringens vei, noe jeg er så lettet og glad for! Bruk tid med dine nærmeste, sett pris på hvert eneste sekund, for du vet ikke hvor lenge du har dem i livet ditt. Du vet virkelig ikke hva morgendagen bringer, eller om det i det hele tatt blir noen.
Månedens prosjekt:
Vi har nå jobbet mye med å frakte alle tingene mine til denne leiligheten, så det har vært et eneste stort flytte-kaos og jeg har ikke hatt orden på noe som helst. Prosjektet ble rett og slett å få ting på plass i leiligheten. Finne ut hvor alt skulle, og hva må jeg gi slipp på som jeg ikke trenger lenger? Jeg har kastet så mange søppelsekker med ting, og det gjorde vondt å skulle kvitte seg med det!
Dette er ting jeg har hatt et forhold til i fler år, og nå skulle det bli tatt fra meg. Alle ting har minner knyttet opp til seg, en følelse, en hendelse, eller kanskje en lukt. Og merkelig nok så overbeviser jeg meg selv om at hvis jeg kaster denne tingen som er beviset på en hendelse, så sletter jeg minnet fra hodet mitt. Jeg gjør jo ikke det! Jeg bare har ikke beviset lenger. Den tingen som får meg til å huske det og ha noe å se tilbake på. F.eks en bag jeg har hatt siden jeg gikk i barnehagen. Den har jeg brukt så masse, den er så fin og bringer frem enormt mange minner når jeg ser den og holder den i hendene mine. Men jeg kommer jo ikke til å bruke den nå. Glidelåsen er ødelagt og jeg har andre bager.
Merk: Jeg har ikke kastet denne bagen, selv om jeg vet jeg burde.
Månedens serie:
Jeg må vel bare innse det… jeg er hekta! Og det er nesten litt flaut å si det med tanke på hvor i overkant basic jeg føler meg! Jeg har avstått helt fra å se på dene serien frem til nå. Mest sannsynlig på pur F. Men ja.. jeg er blitt en av de.. Jeg har blitt hekta på Grey´s Anatomy! Nå skal jeg krølle meg tilbake inn i den burritos-ballen jeg nettopp lå i, og se sesong-avslutningen av sesong 2. Bare sånn… ca 13 stk igjen! Det herlige liv!
Det er mandag! Sola skinner og det snør som et helvete! Hvor all den snøen kommer fra og hvor den blir av har jeg ikke lyst til å tenke på en gang! Til tross for mye snøvær og kulde blir dette en bra dag uansett!
Verdens beste mamma har bursdag i dag! Hun har vært på jobb mesteparten av dagen, men så fort hun kom hjem spiste vi middag, kaker og åpnet gaver! ❤️
Dette har vært helt amazing! Jeg har jobbet så vanvittig mye det siste halvåret og egentlig ikke hatt noe som helst tid til puste! Men nå roer ting seg endelig ned og jeg kan fokusere på det som faktisk er viktig for meg! Fy fader så deilig!
Jeg har vært hos mamma i nesten en uke og det har vært så fantastisk å ha skikkelig kvalitetstid med henne over flere dager! Jeg har til og med sett ferdig to serier denne helgen! Og ja.. jeg startet og avsluttet to serier på èn helg! Det er det ikke alle som kan skryte på seg! Kremt.. skal nevnes at det var seks episoder av begge og kun èn sesong… av begge.
Vi har skravlet og ledd masse, sett på serie, spist god mat og kost oss med godteri! En perfekt langhelg! På lørdag dro vi på butikken for å kjøpe Salmalaks, noe som var umulig å oppdrive noen steder! Vi var i tre forskjellige matbutikker – alle var tomme! Så da måtte vi gå for et annet alternativ som var minst like godt! Aner ikke hva det var, men det hadde samme formen og samme smak, så da er det vel innafor!
Nå er jeg hjemme igjen og klar for å brette opp ermene og ta fatt på enda fler arbeidsdager! Det er så deilig å kunne rømme vekk fra den travle hverdagen litt og bare nye tiden med dine nærmeste. Glemme at du har noe som helst ansvar her i livet.. bare for en liten stund.
Godt nyttår! Wow— Året er offisielt over, og jeg har fått tildelt en helt ny bok med blanke ark! Ingen skraper eller riper i omslaget og jeg gleder meg så mye til å ta fatt på året som nå er foran meg!
Jeg vil gjøre ALT for å få dette året til å bety noe. De siste 3 årene har ikke vært revolusjonerende i min eksistens. De siste tre årene har ikke vært noe jeg virkelig ønsker å huske selv, eller bli husket for.
2019 skal være året der jeg blir kjent med meg selv – på både godt og vondt. Jeg har mistet meg selv fullstendig og jeg er så klar for å finne ut “Hvem er egentlig Kathrine”. Om du spør meg i dag, så har jeg ikke noe svar. Spør meg om ett år og jeg lover å komme opp med et ordentlig og ærlig svar.
Jeg skal slutte å høre på alle andre og prøve å møte forventningene til alle andre. For en gangs skyld skal jeg lytte til meg. Jeg skal gjøre ting fordi jeg ønsker det, fordi det gir MEG noe. Endelig skal jeg leve mitt liv for meg!
Nå sitter jeg og teller ned dagene til 2019 endelig melder sin ankomst, samtidig som jeg sitter med verdens beste følelse! Jeg har hatt en så fantastisk jul sammen med noen av de beste menneskene jeg vet om! Jeg setter så uendelig stor pris på hvert eneste øyeblikk jeg har med mine nærmeste, og denne julen var så etterlengtet!
Julaften våknet jeg til julestrømpe med godteri og gave oppi, jeg så på Tre Nøtter Til Askepott sammen med mamma, Svein og kjæresten min, og det var så koselig! De siste årene har jeg sett på TV alene på julemorgenen, men i år satt vi foran TV´en alle sammen, og bare koste oss i hverandres selskap.
Vi var i kirka og sang inn jula, noe jeg ikke har gjort siden jeg var liten. Jeg og mamma hadde en av sangene på hjernen i dagene som fulgte.
Julemiddagen var såå deilig! Jeg elsker julemat og kan ikke forstå hvordan noen kan gå lei av ribbe, medisterkaker og julepølse! Det er jo noe av det beste som finnes! Jeg får seriøst vann i munnen bare av å skrive dette her nå! Absolutt ikke lei julemat i det hele tatt!
Vi slappet av i sofaen og så på julefilm før det var på tide å åpne julegaver og spise riskrem og sjokolademousse.
De neste dagene var det duket for full avslapning, lang tid ved frokostbordet, gode samtaler og mye latter. Jeg elsker jula, og jeg elsker menneskene rundt meg! Jeg setter så stor pris på dem alle sammen!
Jeg kan virkelig ikke tro at vi allerede har kommet til veis ende! Hvor ble det av 2018? Året som skulle komme i historiebøkene. Året som skulle forandre alt, men som ikke fikk nok tid til å forandre noe som helst.
Det er så rart å se tilbake på.
For ett år siden så jeg frem mot et helt nytt år. Som en helt ny bok med blanke ark, klar for at jeg skulle begynne å skrive i den. Og jeg elsker skrivebøker!
Året begynte annerledes, lite visste jeg at dette var året der min usikkerhet virkelig skulle bli satt på prøve! Lite visste jeg om de utfordringene som ville møte meg i tiden som kom.
Jeg har vært veldig ukomfortabel i fler settinger gjennom livet, men dette året toppet virkelig alt over hvor ukomfortabel og liten jeg skulle føle meg!
Men på samme tid lærte dette året meg noe veldig viktig! Hvor vanvittig sterk jeg faktisk er!
Uansett hvor hardt det har vært å reise seg fra stolen og ta tak i mikrofonen for å snakke et helt annet språk enn mitt eget – så har jeg gjort det!
Jeg har vært i et rom med 300 mennesker, der jeg følte meg fullstendig alene.
Så fortapt, men så fylt med kjærlighet. Det er hva dette året har gitt meg, og det er hva jeg vil huske dette året for.
Hvor langt jeg trodde jeg var kommet, men hvor fjernt jeg faktisk var fra å få svarene jeg søkte etter.
Ja, jeg er fortsatt langt unna å finne meg selv, men jeg er så mye nærmere enn hva jeg var for ett år siden, og jeg kommer nærmere og nærmere for hver eneste dag.
