Vet du hva? Jeg er egentlig litt irritert.. Hele denne måneden har gått bort til sykdom, smertestillende, soving og godteri-spising! Jeg har ikke orket noe annet enn å ligge i senga og forsøke å bli bedre. Jeg har spist Ritz til den store gullmedalje da jeg var kvalm i over en uke. Jeg hamstret inn alt jeg kunne finne som hadde samme farge som eplemost og de på apoteket må ha trodd det var noe alvorlig galt med meg der jeg dro med meg ibux, paracet, bronkyl, repsils.. altså alt jeg kunne kommer på som kunne hjelpe meg ut av dette marerittet.
Jeg sov med bøtta ved siden av senga, klarte ikke å sove da jeg våknet av sterk kvalme hvert kvarter og magekramper herfra til helvete. Slimet surklet i halsen mens jeg forsøkte å finne meningen med livet ved å se en hel sesong av Grey´s Anatomy på en stakkars fredag.
Når jeg endelig klarte å komme meg opp fra senga etter en lettere to ukers koma, så var det tid for operasjonen. Jeg gruet meg og forstod ikke helt hva som var i ferd med å skje. Skulle jeg virkelig gjøre dette? Jeg forstod ingenting før jeg plutselig våknet mer forvirret enn noen gang. Jeg gråt uten å vite hvorfor og jeg ville bare sove.
Deretter var det enda en uke i senga. Smerter, sliten, sove.. Det var vanskelig å gå, det var vondt å sitte, jeg ble svimmmel av å stå og alt jeg klarte var å ligge. Helt stille i senga… med Grey´s Anatomy på TV´en.
Jeg har sett veldig mange sesonger av denne serien da, men jeg har ikke gjort noe som helst! Denne måneden har gått uten en eneste hendelse. Jeg har ikke vært med noen som helst! Og jeg kan love at jeg ikke har løpt ned døra på treningssenteret. Kjenner jeg gruer meg til å komme i gang igjen nå ettersom skrittelleren har vist 12-28 skritt hver dag i tre uker. Okei, det var løgn. Den har vist 0 skritt da jeg ikke har hatt den på meg mens jeg har vært syk.
