Hei dere! Kan man fortsatt si godt nyttår? Ja.. så lenge vi fremdeles er i januar så syns jeg det er innafor – så godt nyttår!
Så langt i år har jeg jobbet, slappet av og prøvd å samle alt av tanker og planlegging slik at rutinene kommer på plass igjen. Jeg elsker lister og rutiner, så jeg kjenner endelig på spenningen over et nytt år med blanke ark. Jeg har ikke troen på “nyttårsforsetter”, for som vi vet så ramler de fleste av innen 4.mars likevel. Jeg setter meg heller mål og delmål for hele året. Ting jeg ønsker å oppnå, hva jeg ønsker å jobbe mot og hvilke opplevelser jeg vil ha på veien.
De siste par årene har jeg vært mye syk, og det har preget både kroppen, psyken og alt av rutiner. Etter å ha kjempet i mot en kropp som sa stopp i så alt for lang tid, hadde jeg brått ikke noe annet valg enn å sette treningsskoene på hylla. Løpeskoene, spinningskoene og alt av treningsglede ble lagt bakerst i et mørkt rom der det ble liggende urørt i så alt for lang tid.
Jeg elsket trening – jeg har alltid vært den personen som har hatet all form for fysisk aktivitet, helt til jeg i 2020 fant en teningsglede jeg ikke trodde eksisterte. Når folk sa de elsket trening så høyt trodde jeg det var løgn. Men fy søren for en mestringsfølelse trening kan gi. Jeg gikk fra å nesten dø på meg av å jogge 3 km, til å jogge over 2 mil uten å stoppe. Jeg trente 3-4 økter om dagen og kunne ikke sett for meg å slutte. Men alt dette var så klart fordi jeg ikke hadde det bra med meg selv. Jeg fikk kanskje fire timer med søvn hver natt, jeg trente for å forbrenne mest mulig, kjørte meg ut til det maksimale for å glemme. Glemme alt som var rundt, og det var en skummel sti jeg ikke klarte å hoppe av. Helt til jeg fikk en skade i foten, som jeg fortsatte å ignorere. Jeg kunne ikke lenger løpe, men det stoppet meg ikke fra å fortsette med styrketrening, eller å tilbringe uendelige timer på spinningsykkelen. Jeg var syk.. mentalt var jeg ødelagt, og jeg lot kroppen min svi for alle de vonde følelsene jeg følte på innsiden.
Jeg startet 2021 med å få virus på balansenerven, noe som satte meg ut i 2,5 måned. Jeg var sengeliggende uten noen mulighet for å bevege meg – bare det å gå på do var en kamp. Juli måneden kom og jeg gledet meg til å endelig få på meg de nye løpeskoene mine og trene opp kondisen min igjen . målet var å løpe en mil igjen. Men så fikk jeg problemer med magen. Jeg holdt ikke på noe som helst av næring, og sov plutselig ikke noe mer enn 1 time til sammen hver natt. Jeg var utslitt. Jeg raste ned i vekt, men ingen leger hørte mitt intense rop om hjelp. Jeg fikk et kamera opp i rumpa, der de heldigvis ikke fant noe som helst.
I 2022 satte jeg meg endelig på spinningsykkelen igjen og fikk løftet et par vekter. Det føltes bra, endelig skulle jeg få gode rutiner. Magen var fortsatt ikke på lag med meg, men det skulle ikke stoppe meg fra å leve igjen. Også fikk jeg Covid, noe som satte meg enda mer tilbake. Jeg var sengeliggende i tre uker og var fremdeles veldig dårlig fra mageproblemene mine.