Jeg er ganske målløs, skjelven og skikkelig gira! I så alt for lang tid har jeg hatt ønske om å ha en coach som gir meg en matplan og et treningsprogram som er tilpasset meg, min kropp og mine mål. Og jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle unne meg akkurat det, det har bare blitt litt utsatt.
Her om dagen meldte jeg meg på en konkurranse på Instagram, der man kunne vinne skreddersydd kosthold – og treningsprogram hos denne coachen jeg har hatt ønske om å kontakte så lenge. Og gjett hva – Jeg vant konkurransen! Det føles bare så uvirkelig at jeg endelig skal få hjelp fra en coach!
Hva er grunnen til at jeg ikke har kontaktet dem tidligere? Jeg har vært redd. Redd for at jeg ikke skulle få resultatene jeg ønsket. Redd for at dette var min siste mulighet og at det ikke skulle virke.
Jeg er mer enn villig til å jobbe for det, det har jeg bevist for meg selv nå etter to år med trening! Problemet er bare – vil kroppen reagere slik som den skal? Jeg håper det! Jeg håper så inderlig på det!
Jeg tror at alt skjer av en grunn, og det at jeg kom seirende ut av denne konkurransen akkurat nå – det var ingen tilfeldighet!
Jeg er så klar for å se hva vi kan klare i tiden fremover!
Etter mitt alt for dårlige forsøk på stuebordet her om dagen, bestemte jeg meg for å sette sammen sofaen alene! Ingen her til å forstyrre meg, ingen her til å si i fra om at jeg gjør noe feil.
La meg gjøre mine egne feil og bli irritert alene. Takk!
Det begynte dårlig allerede når jeg skulle feste de to første delene sammen. For hullene var jo ikke på de samme stedene som tegningen og jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle få dem til å sitte sammen uten superlim og gaffateip!
Etter 10 minutter med knoting fant jeg ut at jeg hadde gjort et ekstremt dårlig forsøk på å sette sjeselongen sammen med hovedrygg-sak-tingen. Jess.. jeg har veldig peiling på hva jeg driver med og hva jeg snakker om! Clearly!
Etter mye om og men, fikk jeg endelig satt de riktige delene sammen, med enda et par feil til der jeg måtte skru opp sånn 12 skruer som ble feil-plassert. IKEA-møbler blir faktisk bare mer og mer komplisert og jeg klarer ikke å henge med lenger! Nå trenger du jo veldig snart fagbrev for å få til dette her! Men etter sånn fire – fem timer ble jeg endelig ferdig med sofaen! Noe jeg trodde bare skulle ta meg 1,5 time.
Jeg kan legge ut bilder av hvordan leiligheten ble når den er ferdig! Men nå er endelig sofaen ferdig, og alle hjerter gleder seg! 😁
Innlegget jeg postet i går er noe jeg egentlig skreiv for to år siden – dagen etter det hele skjedde! Jeg var så i ekstase, og jeg er så glad for at jeg skreiv det ned like etterpå. På denne måten vil jeg for alltid ha minnene, tankene og følelsene fra denne dagen. Det er helt uvirkelig at dette er to år siden! Tiden går så alt for fort!
26.mars.2017 var dagen jeg kunne stryke en av de største tingene på min Bucket Liste. Det punktet jeg var helt sikker på at skulle bli stående i mange år til!
Og her sitter jeg to år senere med både bilder og videoer fra denne hendelsen. I tillegg til en tekst som beskriver alt som foregikk. Mye har skjedd siden den gang – på både godt og vondt.
Jeg skal være helt ærlig, jeg trodde virkelig ikke dette var noe jeg kom til å få oppleve i løpet av livet. Og om jeg så skulle få være så heldig, så ville det ikke skje før jeg var passert 40 år. Men her sitter jeg og stirrer på bilder fra denne dagen, dagen der jeg skulle få en drøm oppfylt.
Jeg har alltid elsket delfiner. Jeg syns de er noen fantastiske, nydelige skapninger. Havdyr er ikke noe jeg interesserer meg så mye for, grunnen til det er nok at jeg er redd for vann, og har aldri følt meg trygg i vannet. Men delfiner har jeg alltid hatt et godt øye til. De er smarte, sosiale og veldig glade dyr. De er ikke en stor trussel for oss mennesker, og er vel det eneste havdyret som gjerne oppsøker mennesker istedenfor å svømme unna.
Jeg syns også spekkhoggere er veldig fine, men dette er nok noe som sitter igjen fra jeg så på “Den lille havfruen” da jeg var liten. En spekkhogger så veldig mye mindre ut på filmen enn den er i virkeligheten. De er veldig fine, men jeg syns helt ærlig disse dyrene ikke hører til i en park.
Jeg hadde blitt fortalt at jeg skulle få svømme med en delfin, men jeg forstod det ikke. Jeg tenkte at dette er en av de tingene man snakker om, men som aldri skjer. Det var først da jeg gikk inn på Discovery Cove at det begynte å gå opp for meg at dette skjer virkelig.
Da klokken ble 12:30 gikk jeg og min gruppe ned til vannet, jeg hadde fortsatt en aldri så liten tvil om at en delfin faktisk ville komme bort. Men det tok ikke lang tid før jeg så en fantastisk skapning komme svømmende mot oss og titte opp av vannet kun to meter unna beina mine. Tårene presset seg frem i øynene mine og jeg måtte virkelig ta meg sammen for å ikke begynne å hulke der jeg stod. Så vanvittig fin hun er! Navnet hennes er Katalina, hun er 9 år gammel og var klar for å vise oss hva hun kunne.
Jeg fikk beskjed om å ta et steg frem og gjøre en bevegelse med hendene, noe som fikk henne til å lage en høy lyd. Jeg ble målløs, en delfin som gjør et triks jeg ber den om – det skjer ikke hver dag! Vi fikk selvfølgelig kysse og kose med henne, hun føltes myk og glatt under hendene mine.
Litt konsentrert på å ikke grine.
Etterhvert kom vi til høydepunktet for dagen, vi skulle få svømme med Katalina. Vi fikk valget om vi ønsket å svømme på 5 meters dyp, eller der vi fint kunne sette føttene ned i bunnen. Jeg var veldig usikker på hva jeg turde å gjøre, hva jeg ønsket derimot visste jeg med en gang.
Men jeg visste også at man får ikke mange muligheter som dette igjen, så jeg begynte å svømme ut på 5 meters dypet og det tok ikke lang tid før Katalina dukket opp ved siden av meg. Jeg plasserte hendene mine der jeg hadde fått beskjed om å holde fast og før jeg visste ordet av det begynte Katalina å svømme.
Vi seilte bortover vannflaten og jeg har aldri følt meg så trygg i vannet noen sinne! Den frihetsfølelsen som strømmet i kroppen min, den gleden er noe jeg aldri har kjent maken til. Det kilte i magen der vi suste elegant bortover vannet og jeg ønsket det aldri skulle ta slutt. I det øyeblikket var jeg bare 100% lykkelig! Ingen vonde tanker kunne slippe inn, ingen smerter og ingen vonde minner. Bare ren glede, ren lykke og gledestårer.
Dette er virkelig et minne og en sterk følelse jeg vil ha med meg for resten av livet.
Jeg kunne ikke glemt denne dagen om jeg så hadde forsøkt ♥
I går var vi på Luksus kino, og det har blitt til en av mine favorittplasser!
Jeg har skrevet om denne kinoen tidligere, noe dere kan lese HER.
Gårsdagens film var like fin som de andre vi har sett, og kanskje enda bedre!
Five Feet Apart.
Fy fader for en trist, morsom, romantisk og koselig film!
Jess! Du får alt jevnt fordelt over 2 timer og 40 minutter! Det føltes mer som 1 time!
En gripende film som handler om to ungdommer, begge med den alvorlige sykdommen Cystisk Fibriose.
CF pasienter skal til en hver tid holde seg minimum 182 cm fra hverandre (6 feet) for å unngå en infeksjon som gir fatale konsekvenser. Han har gitt opp, mens hun liker å tro hun har full kontroll.
De faller for hverandre, og fristelsen til å røre ved henne er enorm. Fristelsen til å få være i hans armer blir for stor.
To mennesker, samme sykehus. To sjeler, samme usikre fremtid.
Jeg har skrevet et par innlegg om at vi har vært på IKEA her i California og vi har satt sammen en hel haug med møbler og diverse ting. Tallerkener og bestikk gikk rett fra pakningen og inn i oppvaskmaskinen før det ble plassert på sine gitte plasser her på kjøkkenet.
Det var endelig på tide med siste oppvask-runde, der kjeler og stekepanner stod for tur. Vi fant en pakke med 3 kjeler og en stekepanne på IKEA – P E R F E K T !
Jeg åpnet esken for å sette innholdet i oppvaskmaskinen, helt til dette møtte meg.
REALLY?! Dette må være en eller annen syk spøk!
Neida. Ikke nok med at du må bygge sofa, seng, stoler, bord og alt annet som tilhører en leilighet. Nå får du fader meg servert kjeler og stekepanner som et forbanna lego-sett! Altså.. hva er livet?
Fra spøk til alvor da, så er dette akkurat sånn små-pirk jeg liker å drive med. Det var dessverre ingen unbrakonøkkel, men alt jeg trengte var stjernetrekker og flat-trekker. DONE! Skal nevnes at det fulgte til og med en bruksanvisning med i denne boksen! Halleluja.. for dette hadde jeg ikke klart å finne ut av sjæl..
Endelig en roligere dag! Nå har vi vært på IKEA tre dager på rad og merkelig nok, så det kliss-likt ut hver eneste dag. Gjør dem ikke endringer i butikkene her?!
Tre dager med sofaprøving, sengeligging, måling, tegning og tenking. Men ikke et eneste sniff oppi et duftlys. Jeg kjenner hjertet mitt er litt knust. Min store obsession her i livet er faktisk duftlys. Så om du ikke visste det.. Hei, mitt navn er Kathrine og jeg er en duftlys-junkie. Jeg bare elsker duften og fargene, og en lille intime flammen på bordet.
Men hver gang vi har vært i duftlys-avdeingen har jeg blitt dratt med videre til lageret så vi kunne finne delene vi trengte til sofa og TV-bord.
Forhåpentligvis blir det snart duftlys i denne leiligheten også! Så fort ting er på plass her så skal jeg nok få tak i duftlys!
Jeg var litt spent på hva som ville møte oss når vi kom inn på IKEA. Alt i USA er så stort og så… ekstra.. så hva i all verden befinner seg egentlig inne i en stor, blå bygning med IKEA skrevet over hele veggen?
Gigantiske skinnsofaer? Bord på størrelse med hele stua vår? Masse crazy farger på veggene?
Men aller viktigst – ville det være svenske kjøttboller der?
Vi gikk inn døra og opp en rulletrapp, akkurat som IKEA hjemme. På toppen ble vi møtt av sofaer, etterfulgt av innredede rom, akkurat som hjemme. Det stod HEJ på veggen og de ansatte hadde på seg de samme uniformene som hjemme. ALT var akkurat som hjemme. Hun som hjalp oss å velge ut TV-bord var til og med svensk! What the… ?
Duftlysene var akkurat som hjemme, lageret var helt likt, bare mye lenger køer. Herlighet, det var jo like lang kø for å komme til kasse 10, som det var for å kjøre berg-og-dalbane på Universal Studios! Ok, nå overdriver jeg, for det er faktisk de sykeste køene jeg noen sinne har sett. Men vi stod veldig lenge i kø!
Og det aller beste! De serverte Swedish Meatballs! Halleluja! Så vi koste oss med svenske kjøttboller med tyttebærsyltetøy mens vi hadde god utsikt til veggen med informasjon om Sverige.
Det føltes veldig som vi var på Slependen og veien hjem til egen leilighet bare var 40 min unna. Noe som skapte litt hjemlengsel.
Så ja.. IKEA er nøyaktig det samme uansett hvor man reiser. Men om du ønsker en følelse av å være hjemme, er det det perfekte stedet å reise for å kjøpe duftlys.
Vi trengte jo diverse møbler osv, så vi fikk heldigvis hjelp av Dan, som kjæresten min jobber med, til å få kjørt alt sammen hjem til leiligheten.
Dette er så fantastisk! Vi har kost oss så mye på hotellet de siste dagene, men nå skal vi faktisk inn i vår helt egen leilighet her i California! Kjæresten min er veldig mye i California da han jobber med amerikanere. Frem til nå har han bodd på Air Bnb, hoteller, og hos en kollega. Men nå ønsker han å ha en egen leilighet så han har et eget sted å komme hjem til. Noe jeg forstår, da hvertfall jeg blir sliten av å være borte hos andre, og være med andre hele tiden. Du har liksom aldri ditt eget fristed og får ikke slappet 100% av.
Men leiligheten er ikke en hvilken som helst leilighet og jeg føler meg virkelig heldig som får være en del av dette her! Det er et ganske nytt leilighetskompleks med fellesområder, treningsstudio og svømmebasseng. Leiligheten han skal leie har ett soverom med et lite walk-in closet, et bad, kjøkken, stue, kott og veranda.
Vi var der for å skrive under på papirer i går og fikk nøkler, så i dag flytter vi inn! Jeg gleder meg så mye til en ordentlig hverdag og det å faktisk kunne kjenne på hvordan det er å bo i en egen leilighet. Der du har ditt eget space.
Men først må vi en tur på IKEA, da det er mye som ikke følger med leiligheten. Seng, sofa og stoler har høyeste prioritet akkurat nå, så får vi se hvordan det hele blir til slutt. Det blir gøy å innrede det litt sånn som vi vil og bare nyte de neste ukene her!
En natt på hotell kan være veldig avslappende og deilig, men det kan også være veldig utfordrende, stressende og skummelt!
Jeg la meg tidlig i går kveld, klar for en god natts søvn etter reisingen og jet-lagen som nå sitter og dulter meg i skulderen så fort klokken blir 16. Jeg blir så trøtt og sliten av sånne lange reiser! Baah..
Jeg sovnet i det jeg la hodet på puta. Alarmen var stilt til klokken 08:00 og gleden var stor over å kunne få godt over ni timer med søvn.
Jeg bråvåkner og får en vondt klump i magen over lyden jeg hører. Det er en høy uling inne på rommet, som en alarm, og den stopper ikke! Kroppen min stivner til og jeg vet ikke hva jeg skal foreta meg, eller hva jeg skal si.
Skal jeg nå hive på meg jakka og løpe ut døra?
Hvorfor uler alarmen?
Er det farlig å gå ut?
Er det farlig å bli her?
Og hva med tingene mine?
Tenk om det brenner! Hva gjør man om det brenner? Vel, man går stille og rolig ut i gangen, ikke ta med deg noe. La alt av klær og verdisaker ligge igjen. Så følger du de grønne EXIT-skiltene og går ned trappen med bedegalige skritt og subber beina i bakken på vei ut nødutgangen.
Det er hvertfall det vi ble lært opp til på skolen.
Men jeg kan love deg at om det faktisk brenner – jeg kommer til å løpe! Fortere enn jeg noen sinne har gjort! Og jeg kommer til å ha kofferten min på slep. Slengende etter meg ned alle trappetrinnene!
Det kommer en stemme på høyttaleranlegget som informerer om at de skal finne ut om det er en fare på hotellet. Enten brenner det, det er en person med våpen og vi er midt oppi en terrorhandling, ellers er det noen som har røyka på do. Det er ikke noe i mellom her!
Men hva går man for i en slik situasjon?
Jeg vil ikke gå ut om det er person med pistol eller kniv der ute. Men jeg vil jo ikke bli her inne om det faktisk brenner!
Vi går ut i gangen med prøvende skritt. Et sterkt, blinkende lys setter meg ut av spill igjen. Jeg fryser til og klarer ikke bevege meg!
Når alarmen blir utløst, begynner lysene høyt opp på veggen å blinke. Jeg trakk pusten og forsøkte å roe ned pulsen min.
Ingen røyk.. det er et godt tegn.. ikke sant? Da brenner det ikke her oppe… ikke sant?
Vi traver bort til trappa og begynner å snuble ned trinnene. Jeg vil ikke dø! Ikke her! Ikke nå!
Vi kommer oss ut nødutgangen og hører mannen på speakeren igjen. “Attention, attention. We have responded to the alarm and the cause has been addressed. No further action is required.”
Så.. thats it? Vi er trygge? Vi kan gå opp til rommene våre igjen?
Vi kommer inn på hotellrommet. Klokken viser 23:35. Jeg har bare sovet i halvannen time! Hvordan skjedde dette? Skal jeg legge meg til å sove igjen? Hva om alarmen går av igjen? Hvordan skal jeg klare å sovne rett etter dette?
Jeg legger meg i senga og prøver å slappe av. Håper så inderlig sterkt at alarmen ikke skal gå av på nytt. Det var en så grusom lyd. Etter en stund klarer jeg endelig å slappe av.
Deilig. Trygg og god i sengen igjen. Det skal bli godt å sove helt til klokk.. enda en tanke slår meg. De sa aldri hva som var årsaken. Hva om det faktisk er en person som går rundt på hotellet?! Jeg vil ikke dø!
