Jeg har nervene på utsiden av kroppen, det er hvertfall så det føles. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal le eller grine. I morgen har jeg time hos kirurgen på sykehuset der jeg skal legges i narkose og gjøre et kirurgisk inngrep. Hvem skulle trodd at dette skulle skje nå? Tiden har gått så fort, men likevel så utrolig sakte!

 

Jeg har vært hos leger og spesialister, og endelig blitt møtt med forståelse for at dette er et problem. Etter å ha slitt med det samme i fler år skal jeg endelig få en slutt på det. Men jeg er redd!

 

Redd for hva som venter meg. Redd for at resultatet ikke blir bra. Jeg er så redd for smertene i etterkant og hvor lang tid det vil ta før kroppen heles.

 

Jeg er bekymret for nåler, medisiner og narkosen. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan det føles.

 

På denne tiden i morgen vil alt være over. Men jeg er redd.