Denne USA-turen har det vært veldig stille fra meg her inne. Rett og slett fordi jeg har hatt mitt fulle fokus på å lage videoer og komme inn i en god rutine som fungerer for meg. Jeg ville få det på plass før jeg satte noe av fokuset mitt tilbake til skriving og bilderedigering igjen. Og er det noe jeg virkelig har funnet ut de siste ukene, så er det at jeg elsker å lage videoer like mye som jeg elsker å skrive! Jeg har hatt lyst til å poste videoer på YouTube i så lang tid, men jeg har utsatt det i så alt for lang tid fordi jeg har vært så rett for hva andre kommer til å tenke – hva andre kommer til å si. Men nå har jeg endelig virkelig gått inn for det, og jeg har det så mye bedre nå enn jeg har hatt på lenge! Fy søren for en deilig følelse!

Jeg har alltid hatt et kamera i hendene. Jeg har alltid filmet meg selv – i både korte og lange snutter. Jeg har laget så mange videoer helt fra jeg var 14 år, som aldri har sett dagens lys på YouTube. Og det er veldig trist å tenke på nå når jeg ser tilbake på det.

De siste ukene er noe jeg virkelig trengte. Til å la meg selv puste, la meg selv ta plassen jeg trengte. La meg selv leve slik jeg selv ønsker.

Nå er jeg endelig hjemme igjen og kan komme inn i de gode rutinene jeg allerede hadde, i tillegg til å implementere rutiner jeg har jobbet med mens jeg har vært borte. Det er helt fantastisk å være hjemme! Jeg har virkelig lengtet hjem mer enn noen sinne denne gangen. Allerede èn uke inn i oppholdet kom følelsen av hjemlengsel og ga meg et slag i trynet. Og fra den dagen har jeg bare gledet meg så enormt til å komme hjem!

Mamma visste ikke hvilken dato vi kom hjem, så jeg ønsket å overraske henne. Jeg hadde snakket med stefaren min, Svein – og planlagt hvordan vi skulle sørge for at hun ikke visste noe som helst! Hun ringer meg hver dag etter jobb, og mens vi har vært i USA har dette vært en del av min morgenrutine, da vi har vært 9 timer bak. Det er så koselig å snakke sammen hver eneste dag, og jeg ville ikke at hun skulle mistenke noe at vi allerede var inne i huset, da hun kom hjem fra jobb. Og siden hun ringer meg med videosamtale, så hadde jeg satt neg inne på soverommet slik at det skulle være samme bakgrunn som i USA. Vi tok alle forhåndsregler! Bilen var plassert et annet sted, skoene og koffertene var inne på kjøkkenet. Alt var klart til å overraske mamma med at vi var hjemme.

“Hva skal dere i helgen?”

“Slappe av ved bassenget.”

“Åååh så deilig! Men vi skal til Sverige!”

“Åååh! Jeg vil være meed”

“Du får ta neste fly, kanskje du rekker det. Hihi”

 

Lite visste mamma at jeg allerede skulle være med til Sverige på lørdag.

Lite visste mamma at jeg allerede var på andre siden av husdøra.

 

Mamma parkerer utenfor huset og vi sier hade. Ønsker hverandre en fin dag og en god helg. Vi legger på og pulsen min øker.

Løøp!

Ut i stua, setter på kameraet og slenger meg i sofaen.

Jeg hører henne i gangen.

Svein går ut og møter henne.

Jeg er helt stille. Passer på å ikke puste.

 

Mamma kommer inn i stua. Fiiine, gode, fantastiske mammaen min som jeg ikke har sett på to måneder! Jeg får lyst til å rope ut av glede, men jeg er helt stille.

Mamma går forbi med nesa ned i telefonen for å vise Svein et bilde.

Hun så meg ikke.

Hva gjør jeg nå? Koffertene står på kjøkkenet bak spisestuebordet. Hvis hun ser dem, så er overraskelsen ødelagt.

Hun står med ryggen mot meg. I panikkens øyeblikk spretter jeg opp og går mot henne. Hun kan ikke se koffertene!

Halvveis bort til henne stopper jeg opp. Hun kommer til å bli skremt om jeg kommer bak henne nå! Men om jeg går tilbake, kommer hun til å merke bevegelsen i sidesynet. Jaja.. jeg får bare ta veldig trygt og forsiktig på armen hennes.

Dårlig idè! Men hvilke andre muligheter hadde jeg?

 

Hun viste Svein et bilde av meg som jeg hadde sendt henne. Jeg tar på armen hennes og stryker på henne. Idet hun ser meg… SKRIKER HUN!

Så klart.. Selvfølgelig skvatt hun av dette.. og jeg angrer så intenst på at jeg ikke bare ble sittende i sofaen.

Når panikken var over og jeg var sikker på at hu tissa i buksa, så var hun bare glad og klemte meg.

 

“Du skulle jo ikke være her. Først var du der *bildet* også var du her. Jeg snakket NETTOPP med deg!”

 

Så overraskelsen ble litt ødelagt av at hun skvatt så mye, men mamma ble såå glad for å se oss igjen❤️

Vi har hatt en fantastisk helg med Sverigetur, god mat og bygging av møbler.

Det er så deilig å være hjemme, og det var såå deilig å være med mamma igjen!❤️

Gleder meg så mye til denne helgen begynner! Vi bort i nærheten av Dana Point, som er en helt nydelig plass med så mange gode spisesteder og en koselig liten park, der du ser rett ned mot havet med alle båtene. Sol og sommer gjør virkelig noe helt eget med meg, og det er såå deilig å få sommer en liten stund til. Tilbake til helgens planer – vi reiser til San Diego i kveld! Guud som jeg gleder meg! En helg på hotell i San Diego, sushi middag og slikking av sol ved bassenget på taket. Jeg skal helt klart kose meg maks i helgen!

Jeg har vært i San Diego et par ganger tidligere, men det har bare vært over noen timer der vi har spist på denne sushi-resturanten. Det er 1,5 år siden jeg var der sist og du kan lese om den turen HER.  Og nå skal vi være der i en helg, noe som blir veldig koselig.

Så nå skal jeg pakke de siste tingene, lage middag, også reiser vi!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å beskrive dette på en ordentlig måte uten å få tårer i øynene. Jeg fortalte dette til R like etter det skjedde, mens jeg skalv på hendene og stemmen min ble kvalt i gråten jeg prøvde så hardt å svelge, og jeg brukte lang tid på å få denne panikken ut av kroppen. Det var helt jævlig!

Dette skjedde på flyet på vei hit. Vi reiste på Business-class, noe som var helt amazing! Da jeg ikke klarte å holde øynene åpne lenger, la jeg setet helt ned, brett dyna godt over meg og sovnet som en stein. Jeg våknet da flyvertinnene kom med snacks, men bortsett fra det sov jeg hele tiden – noe som aldri har skjedd! Jeg pleier alltid å små-våkne under hele flyturen.

Plutselig våkner jeg og føler på hele kroppen min at noe er galt. Jeg ser nøyaktig det samme som før jeg sovnet, alt virker normalt, samtidig som alt virker feil! Jeg setter meg opp i setet, og kjenner noe drar meg bakover. Og det er nå jeg brått innser at flyet er vendt rett oppover og vi flyr i full fart OPP! LODDRETT! Folk rundt meg var i ferd med å få panikk, men de var minst like sjokkert som meg, som heller ikke klarte å få ut en eneste lyd. Jeg la meg kjapt ned igjen, da jeg i liggende stilling ikke kjente at flyet var vendt feil vei. Jeg prøver å ikke skrike, da jeg vet det vil utløse panikk-hyl fra alle andre også. Jeg forsøker å strekke meg bort til R som ligger like ved siden av meg, han forstår heller ikke hva som skjer og er like forvirret. Jeg ser opp i taket og rekker å tenke at “jeg klarer ikke å forstå at dette faktisk skjer” før jeg bråvåkner, ble blikket festet opp i taket. Og jeg føler at noe er galt. Jeg ser nøyaktig det samme som før jeg sovnet, alt virker normalt, men for meg virker det så feil! Jeg tør ikke sette meg opp.

En flyvertinne stod like ved setet mitt og rakte meg en varm klut for at jeg skulle vaske ansiktet og hendene mine.

HVA SKJEDDE NÅ?!

Hvorfor er ingen andre redde? Hvorfor er alle så rolige? Skjedde dette, eller var det bare en helt grusom drøm? Jeg setter meg rolig opp i setet, med en stor klump i magen og gråten i halsen.

Det første jeg gjorde var å fortelle det til R, og det viste seg at jeg bare hadde hatt mareritt. Men det føltes så ekte.

Jeg kan ikke si jeg vet hvordan det føles å oppleve en flystyrt, men dette er så nærme jeg noen sinne ønsker å komme.

Jeg har gledet meg så lenge til denne dagen! Jeg skulle endelig bli kvitt den blasse fargen og få vekk gul-skjæret i håret.

---

i er endelig fremme i leiligheten i California. Reisedagene er alltid de jeg liker minst. For det første tar det uendelig lang tid, og for det andre så er jeg redd for å fly!

Da gir det mening å fly såpass mye på kort tid, sant? Ikke akkurat!

Men denne flyturen ble noe utenom det vanlige! Vi fløy på Business-Class, noe som gjorde opplevelsen så mye bedre! Jeg storkoste meg i de 11 timene vi var oppe i lufta, istedenfor å glede meg som en liten unge til vi endelig var nede på bakken!

Den store TV-skjermen foran meg var avslått hele veien, da jeg ikke fikk tid til å se en eneste film innimellom all kort-spillingen, maten og sovingen. Vi tok med oss kort for å få tiden til å gå, men endte med å bli totalt hekta begge to! Jeg tror jeg spilte mer kort på denne flyturen, enn jeg har gjort i løpet av hele livet! Hoho!

Vi spiste god mat og fikk sovet store deler av flyturen – noe som var helt amazing!

Når vi endelig landet, tok det ikke lang tid før vi hadde bagasjen og kunne hente leiebilen. Og hva var det første vi gjorde? Vi dro på IKEA, spiste svenske kjøttboller og shoppet duftlys! Det kalles prioriteringer!

Mamma har kjøpt en ny leilighet, og den er såå fin! Jeg har lyst til å flytte inn her selv, eller finne en som er helt maken. Veggene er malt ferdig, så nå gjenstår det å få inn møbler, og alt annet som hører med i en leilighet. Det blir sååå fint her! Om jeg får lov, så kan jeg vise bilder når det hele er ferdig.

Men flytteprosessen går så mye fortere, når fler er med og tar i et tak. Og jeg elsker å hjelpe til! Så i dag har vi fraktet kommoder, nattbord og et stort spisestue-bord, i tillegg til å sette det opp. Jeg var blitt lovet flatpakkede møbler, og masse skruing for min del, noe jeg syns er super gøy. Men det viste seg at alle tingene var ferdig satt sammen, så det ble kun bære jobb på meg. Virkelig? Jeg hadde jo gledet meg i ukesvis!

Spisestue-bordet var det eneste som ikke var satt sammen, og fy fader for en jobb! Vi var tre stk som satte det sammen, og vi burde nesten hatt en person til på et tidspunkt der. Men etter mye hardt arbeid var bordet skrudd sammen og det ble nydelig! Ulempen er at nå har jeg lyst på det samme bordet selv den dagen jeg kjøper meg leilighet, og det var som sagt et helvete å sette sammen. Jeg får få med meg tre personer til å hjelpe meg slik at det blir litt enklere.

Vaskemaskin og tørketrommel er satt inn på badet, og jeg har fått vært handy-woman og satt opp hyller i dusjen! I tillegg til å skru på en skrue for å feste do-setet. Så nå vurderer jeg å bli snekker.

Vi koste oss også med Frappe før det var på tide å komme seg hjem og lage middag. ❤️

Dette føles så rart. Jeg gleder meg over at jeg skal reise, samtidig som noe inne i meg stritter litt i mot. Jeg er så hjemmekjær, og ønsker helst å være hjemme – med mine vante rutiner og PropPuden min. For ja, jeg har fått dilla på ProPud! Et av livets største gleder!

Nå er det fire måneder siden jeg kom hjem fra USA sist, og jeg var vel den gangen usikker på om det kom til å bli en tur til for min del. Men her sitter jeg og pakker kofferten, og flyet mitt går om tre dager! Det er deilig å tenke på at jeg får to måneder ekstra med sommer, samtidig som det er trist å vite at jeg skal være borte så lenge.

Men hei! Jeg skal til California! Det skal bli helt fantastisk!

Det kribler litt ekstra i magen når jeg kikker ned i kofferten min og ser shortser, flowy sommerkjoler og bikinier. Nå når alle andre begynner å ta frem høstgarderoben, er det ekstra deilig å vite at jeg kun tar med meg sommertøy på tur! Sommer står virkelig høyt oppe på listen over livets gleder!❤️

Så jo, jeg gleder meg litt! Jeg har også kommet inn i en god rutine på skriving igjen, og kameraet er med meg overalt. Puslebrikkene begynner å falle på plass og jeg gleder meg til å bruke masse tid på å oppdatere dere her inne mens jeg er på tur. Og ikke minst, poste masse nye videoer på YouTube! Livet er bra!❤️

Da er enda en tung PT-time overstått, og jeg er virkelig så ekstremt fornøyd! Jeg har fått et treningsopplegg som er tilpasset til mine mål og hva jeg ønsker å fokusere på. Og jeg bare føler at dette blir så mye mer riktig for meg. De siste fire månedene har jeg hatt stort fokus på styrketrening, men samtidig følt at jeg ikke har kommet noen vei. Ja, jeg løfter litt tyngre nå, men jeg skulle kommet så mye lenger på all den tiden. Så nå blir det deilig med nytt program og et nytt opplegg når det kommer til kosthold og hverdagen.

I går hadde jeg legetime på morgenen, før mormor hentet meg og det var endelig tid for en etterlengtet mormor-dag igjen. Vi reiste til Tony´s og spiste en god middag, spiste is og skravlet i fler timer. ❤️

Pheeew! Denne dagen har vært så stressende og all over the place, og jeg er klar for å finne senga allerede! Og klokka er bare 16, så det er jo supert.

Så.. hvordan gikk tannlegetimen i dag, Kathrine? Hah! Det gikk jo like bra som alltid det! Tre hull rikere og noen tusenlapper fattigere. Eller.. hullene er jo borte nå da..

 

Jeg hater den grusomme stillheten etter røntgenbildene er tatt, og tannlegen studerer bildene mine. Var jeg flink? Ser jeg bra ut? Håper du fikk med min gode side.

“Jeg ser du har ett hull i øvre venstre jeksel.” Ok.. Ett.. det var ikke så ille.

Hæ? Pirketingen? Hvorfor kommer du med den spisse pirketingen og speilet ditt hver gang? Let´s just get it over with og hoppe rett til bedøvelse og piping i hjernen min de neste 20 minuttene.

Hallo? Ikke stikk sånn!

“Du har også hatt et par påbegynte hull i fler år i mellom fortennene, som vi har fulgt godt med på. Men nå har den ene eskalert, så vi får ta dem.” 

Atte det var hæ? Jeg har vært sååå flink å pusse akkurat der fordi jeg har vært livredd for at denne dagen ville komme. Og nå så sitter vi altså her – jeg med hvilepuls på 114, og du er så knusende rolig?

Jeg får sette deg opp på ny time tirsdag om èn uke. Kremt.. det går dårlig! Jeg er da på andre siden av det store havet – langt vekk fra deg og de skumle apparatene dine.

Så jeg fikk beskjed om å komme tilbake klokken 17:15 i dag isteden. Jeg takket for meg og sendte melding til PT´en som jeg hadde avtale med klokken 18 for å få flyttet det til tidligere på dagen.

En halvtime senere var jeg hjemme, og rakk såvidt å gå på do før jeg hørte telefonen ringte. Tannlegen hadde fått en avbestilling klokka 11, og ville jeg skulle komme tilbake igjen. Nok en gang fikk jeg flyttet PT timen til klokken 14, istedenfor 13, også bar det tilbake til tannlegestolen – vel viten om hva som ventet meg.

Hull i mellom fortennene.. hvordan får han vekk de?

Noen sprøytestikk med bedøvelse senere og jeg slapp å tenke mer på det. Et annet problem som derimot dukket opp var at jeg fikk en dråpe med “bedøvelses-middel” ned på tunga. Og jeg visste at om jeg svelger den dråpen, så kommer jeg til å bli nummen nedover i halsen, og det hadde jeg jo ikke lyst til! Så jeg og min lure hjerne tenkte at “Hah! Hvis jeg bare har denne i munnen frem til han kommer med den spiral-suge-tingen, så kommer den til å suge opp dråpen med bedøvelse, og jeg slipper å føle at jeg har en ballong i halsen! Wow, jeg blir overrasket over min egen smarthet!” Så der satt jeg nå da, og frydet meg over min ekstremt smarte hjerne og ventet på tannlegens neste trekk. Når som helst nå.

Men ingenting skjedde.

Fuck.. nå skal vi jo vente på at bedøvelsen skal kicke inn. Etterhvert som munnen min fyller seg mer og mer opp med spytt, begynner jeg å innse at dette var en veldig dårlig idè. For istedenfor å numme halsen min, så har jeg nå – helt på egenhånd, bedøvd hele kjeften. Så jeg endte opp med å svelge det likevel i frykt for å gjøre det verre. Og der kom suge-tingen, og der bedøvde jeg halsen min i tillegg.

Jada, Kathrine! Dette var jo kjempe smart!

Det føltes litt som jeg hadde en halv tomat som satt fast oppe i ganen, og ned i svelget mitt den neste halvtimen. Men det positive er at det tok fokuset mitt vekk fra hva tannlegen dreiv med.

En time senere var det hele overstått, og jeg kunne gå tilbake til mitt normale liv. Etter PT-timen såklart. Som by the way gikk overraskende bra! Jeg trodde han skulle kverke meg, men treningsøkta var ikke så ille som jeg fryktet. Så jeg er fornøyd med dagen og sååå lettet over at den er ferdig!

Dette lover ikke bra! Hele denne uka føler jeg det kun blir stress, og ingenting gikk som planlagt. Vi er bare på mandag, dere… dette kan jo bare gå èn vei.

I morgen skal jeg til tannlegen, noe som alltid er like nervepirrende! Jeg pusser tenner hver morgen og kveld, med elektrisk tannbørste og hele pakka. Men på et eller annet mirakuløst vis så klarer tannlegen alltid å finne minst ett hull hvert eneste år.. og det er på en god dag altså. Jeg blir nesten lettet når han sier “ETT HULL”. Plis, ikke la det være flere!

Jeg kan telle på èn hånd hvor mange ganger jeg har fått den gledelige beskjeden om “null hull”. Det bare eksisterer ikke i Kathrine sitt liv. Jeg har bare sluttet å håpe på å få høre det. I tillegg har jeg PT time klokken 18 i morgen, noe som ikke akkurat beroliger nervene mine. Jeg har trent uten pause i litt over 2 år nå, og har fått mye bedre kondis enn hva jeg en gang hadde, i tillegg til at jeg har blitt litt sterkere. Men jeg har stått stille så lenge, og føler ikke at jeg klarer å forbedre verken kondisjon eller styrke. Derfor tok jeg kontakt med PT for å få han til å sette opp et program som fungerer for meg, og som kanskje kroppen min vil respondere bedre på.

Jeg pusher meg til det maksimale på hver eneste økt, og bare tanken på å skulle ha en som følger med på hver minste bevegelse, og pushe meg enda mer enn jeg selv allerede gjør – det gjør meg litt uvel. Kan ikke knekke sammen i ryggen på push-upsene lenger da for å si det sånn. Men jeg gleder meg til å komme i gang med et nytt program, og jeg har en god følelse på at jeg kommer til å like dette regimet så mye bedre!

Nå er det natta.

 

Vi har brukt store deler av dagen på et shoppingsenter like i nærheten, og vi koste oss så mye! Jeg har fått meg et par nye topper og er så fornøyd! Ettersom jeg har gått ned i vekt over de siste to årene, så kan jeg endelig gå i crop-topper og føle meg fin og være komfortabel! Noe som er en ganske stor greie for meg! Så de nye klærne kommer til å brukes masse fremover.

Vi var en tur innom Starbucks, og det er like morsomt hver gang. Hva skal jeg ha, og hva skal jeg hete i dag? Det frester litt å si PER, bare for å se om de skriver det feil også. I dag stavet jeg navnet mitt, og fortsatt ble det skrevet feil. Jaja, why not. Jeg har vært såpass mye i USA de siste par årene at jeg kan være litt amerikanisert, det går fint! Jeg hadde fått en liten obsession over kaffe med karamell den siste tiden. Tidligere har det vært så kvalmt og kunstig, men nå liker jeg det faktisk.

Resten av kvelden går til avslapning og sjokolade. Livet er bra!