Jeg har hatt slarkete, slitte vintersko i evigheter nå og utsatt i evigheter å kaste dem. De var slitte, varmet ikke særlig godt lenger, tok inn litt for mye vann fra snøen og jeg klart å ødelegge glidelåsen på den venstre skoen tidligere i vinter. Men jeg har likevel gått rundt med disse “lefsene” som mamma har kalt dem. Bare frem til denne vinteren var over, så skulle jeg kjøpe meg nye.
Men nå hadde til og med Svein fått nok. Så da vi var i Sverige i går, sa han at vi skulle finne en skobutikk. Der satte han meg ned på en krakk og kom med en skoeske med sorte sko i. Jeg prøvde dem og falt for dem idet jeg tok første skritt med dem på. De var deilige å gå i, og var veldig fine! Jeg var så heldig at Svein kjøpte dem til meg! Iiih!
See så fine! Noe helt annet enn hva jeg hadde på meg da vi kom inn i butikken.
Jeg tok de gamle skoene i venstre hånd, med føttene godt plassert i mine nye sko og fikk gleden av å endelig pælme de slitte skoene. Sayonara, bish!
I neste butikk fikk jeg ny bukse av mamma. Jeg har så mange av de glidelås-buksene til Cubus. De er så deilige å ha på seg, men jeg har nå gått ned en størrelse, så de sitter ikke særlig fint lenger. Så det var veldig deilig med en bukse som sitter mye bedre!
Vi har kost oss så masse på tur i dag! Vi fant ut for et par dager siden at vi skulle ta en Harrytur til Sverige i helgen, så i dag tidlig satte vi oss i EL-bilen og kjørte fra Skedsmo til Sverige. Det var nok å lade bilen èn gang når vi var halvveis. Det er den ene tingen som er litt dritt med EL-bil.. du kommer ikke særlig langt før du blir stående i en halvtime for å lade. Men tipper bensinstasjonene har fått økt omsetning etter de fikk ladestasjoner da mange kjøper seg ventepølse og jeg-kjeder-meg-is.
Mamma kjøpte en kasse med rusbrus, Svein kjøpte konjakk og jeg er jo så og si avholds. Jeg drikker aldri alkohol lenger. Med aldri så mener jeg “en sjelden gang.” Så jeg gikk rundt og så på alle de fine fargede flaskene, mens de fant ut hvor mange liter vi hadde lov til å ha med oss hjem.
Vi tok en liten middagspause etter et par butikker der vi spiste burger og pommes frites. Nam! Er det noe jeg lever for, så er det fries! Søtpotet fries, vanlig fries. Jeg får vann i munnen allerede!
Deretter løp vi rundt i fler butikker før det var på tide å komme seg hjem. Vi satte oss i bilen og kjørte til ladestasjonen. Problemet var bare at Svein var litt for hard på gassen på vei dit, så det var såvidt vi kom oss frem! Det var snakk om METER før bilen hadde stoppet. Da hadde vi isåfall hatt et stort problem! Haha! Jeg satt med GPS i baksetet og informerte om hvor langt det var igjen til ladestasjonen, mens mamma og Svein fulgte med på hvor mange kilometer bilen klarte å frakte oss. Vi kom såvidt frem og fikk ladet. Peew.
Nå er vi endelig hjemme og koser oss med kjeks, syltetøy og kremost, med Familie Duellen på TV.
En fantastisk og vellykket dag med fantastiske mennesker!
Det er to ting jeg virkelig misliker med å reise! Det er å pakke kofferten, og selve reisingen. Jeg syns det er helt fantastisk når jeg er fremme på destinasjonen, men fly, tog, båt… jeg liker det ikke i det hele tatt! Og jeg har alltid worst case scenario i bakhodet hver gang jeg går inn på et av disse transportmidlene.
Og det å pakke kofferten… du skulle trodd det var den enkleste oppgaven av dem alle, sant? Nope.. det er mye annet jeg heller ønsker å gjøre enn å pakke en koffert. Til og med støvsuge, vaske og rydde kan jeg heller gjøre istedenfor å pakke kofferten. Jeg klarer aldri å finne ut av hva jeg skal ta med meg!
Hva trenger jeg?
Hva ønsker jeg å ta med?
Hva ønsker jeg ikke å ta med? Vel, tightsen jeg har hatt siden jeg var frisørlærling og som er full av fargeflekker er noe som helt klart ikke blir med til California. Men de tingene du egentlig vil ha med, men vet du ikke kommer til å bruke.. det er dem jeg snakker om!
Hvordan skal jeg vite dette på forhånd? Akkurat nå som jeg er i ferd med å få mensen, er oppblåst, full av kviser og føler meg dritt.. Er det det perfekte tidspunktet å skulle se for meg, meg selv sprade rundt i magetopper, tettsittende klær og olabukser? Hah! Nei takk! Det blir bare oversized hettegensere og joggebukser på meg! Hvertfall ingen bikini!
Jeg har en liste jeg følger sånn delvis.
7 topper… pff.. jeg tar med meg 3 stk!
3 bukser.. jeg trenger da ikke mer enn 1?
5 gensere… Ok.. jeg reiser i en hettegenser, så tar jeg med meg EN flowy genser. DONE!
2 kjoler. Kommer ikke til å gå i kjole..
2 bikinier. Jeg skal ikke bade.
O.B og bind? YAASS! Ta med 48 pakker, for de har heeelt sikkert ikke slike nødvendigheter i USA!
Helt til kvelden i forveien der jeg brått ønsker å ta med meg ALT!
Jeg kan kle på meg lag på lag om det ikke er plass i kofferten! Jeg bare mååå ha med meg denne toppen, og den genseren, den bikinien er viktigere enn den, men jeg vil ha med begge!
Jeg kan ikke tro at det allerede er et halvt år siden jeg var der sist, og jeg tror enda mindre på at jeg faktisk skal dit igjen! California er et så deilig sted! Vinterdepresjonen har virkelig tatt det beste av meg denne gangen, og det skal bli helt fantastisk med sol og sommer i noen uker nå!
Jeg kan nesten ikke vente med å smøre meg inn med solkrem, gå i shorts og flowy sommerkjoler, og bare kjenne sola på huden! Det er virkelig høyt opp på listen over livets gleder! Jeg tror det har vært vinter litt for lenge. I fjor hadde vi verken vår eller høst, noe jeg er sikker på at gjorde fler enn bare meg forvirra.
Om en uke sitter jeg på flyet som frakter meg til sol og sommer! Kjenner jeg får sommerfugler i magen allerede. Både fordi jeg gleder meg til alle minnene jeg kommer til å skape der borte, men også fordi jeg gruer meg til å sitte på fly så lenge!
Nå har det endelig sluttet å snø! Jeg blir så nedstemt når det laver ned sånn som det har gjort i det siste og humøret mitt er bare så på bunn! Det blåser, det er kaldt og jeg får snø i skoene bare jeg våger meg utenfor døra! Og jeg er lei av å måke vekk flere kilo med snø! Jeg savner sol, 25 varmegrader, grillmat og nydelige sommerkjoler. Sene sommerkvelder, is på stranda, trening ute og deilige sommerlåter. Den fantastiske følelsen der.. det er den jeg savner vanvittig mye nå når vinteren virkelig har kommer for å bli så alt for lenge!
Jeg prøver hardt å sette pris på hver eneste årstid, men det eneste jeg klarer å glede meg over når det kommer til vinteren er at jeg kan ake! Problemet er at jeg har ikke noe å ake på. Jeg vurderer sterkt å skaffe meg en snowracer, helt til jeg kommer på det faktum at jeg er redd for å slippe meg utfor bakker med en snowracer. Rumpeakebrett – helt supert! Det bare går mye fortere med en snowracer, noe jeg elsker! Kom på nå at jeg har ikke rumpeakebrett heller… faen..
Vet du hva? Jeg er egentlig litt irritert.. Hele denne måneden har gått bort til sykdom, smertestillende, soving og godteri-spising! Jeg har ikke orket noe annet enn å ligge i senga og forsøke å bli bedre. Jeg har spist Ritz til den store gullmedalje da jeg var kvalm i over en uke. Jeg hamstret inn alt jeg kunne finne som hadde samme farge som eplemost og de på apoteket må ha trodd det var noe alvorlig galt med meg der jeg dro med meg ibux, paracet, bronkyl, repsils.. altså alt jeg kunne kommer på som kunne hjelpe meg ut av dette marerittet.
Jeg sov med bøtta ved siden av senga, klarte ikke å sove da jeg våknet av sterk kvalme hvert kvarter og magekramper herfra til helvete. Slimet surklet i halsen mens jeg forsøkte å finne meningen med livet ved å se en hel sesong av Grey´s Anatomy på en stakkars fredag.
Når jeg endelig klarte å komme meg opp fra senga etter en lettere to ukers koma, så var det tid for operasjonen. Jeg gruet meg og forstod ikke helt hva som var i ferd med å skje. Skulle jeg virkelig gjøre dette? Jeg forstod ingenting før jeg plutselig våknet mer forvirret enn noen gang. Jeg gråt uten å vite hvorfor og jeg ville bare sove.
Deretter var det enda en uke i senga. Smerter, sliten, sove.. Det var vanskelig å gå, det var vondt å sitte, jeg ble svimmmel av å stå og alt jeg klarte var å ligge. Helt stille i senga… med Grey´s Anatomy på TV´en.
Jeg har sett veldig mange sesonger av denne serien da, men jeg har ikke gjort noe som helst! Denne måneden har gått uten en eneste hendelse. Jeg har ikke vært med noen som helst! Og jeg kan love at jeg ikke har løpt ned døra på treningssenteret. Kjenner jeg gruer meg til å komme i gang igjen nå ettersom skrittelleren har vist 12-28 skritt hver dag i tre uker. Okei, det var løgn. Den har vist 0 skritt da jeg ikke har hatt den på meg mens jeg har vært syk.
Jeg møtte opp på sykehuset 08:30 og navnet mitt blir ropt opp før jeg rekker å synke ned i stolen. Jeg tar sykepleieren i hånden og hilser, men glemmer med en gang hva hun sa hun het. Jeg følger pent og pyntelig etter henne, helt i andre enden av sykehuset, opp en trapp og inn en dør med bokstavene «K I R U R G».
Jeg blir fulgt inn til et venterom som liknet litt mer på en stue, noe som var koselig. Men jeg rekker ikke en gang ta av meg jakken før enda en person roper opp etternavnet mitt. Men hun her er annerledes. Hun har hårnett, andre farger på klærne og munnbind hengende nedenfor halsen.
Nå vil jeg veldig gjerne hjem.
Jeg kommer inn i et nytt rom og setter meg i stolen til høyre. Jeg får informasjon om hva som skal skje, men setningene blir omgjort til bølger som skyller inn mot strandkanten. Ordene blir til bakgrunnsstøy jeg ikke klarer å forme til setninger lenger. Jeg er redd og dette gikk plutselig veldig fort. Nå blir det liksom så virkelig.
Jeg henger fra meg jakka og hilder på to sykepleiere som viser meg til seng nr 4. Nok en gang. Aner ikke hva de sa at de heter. Ordene blir omgjort til bølgesus. Jeg får beskjed om å kle av meg klærne og ta på meg en blå, lang skjorte. Det føles deilig. Befriende. Stoffet er mykt, noe som roer meg ned.
Jeg setter meg på sengekanten før sykepleieren kommer og gir meg en kopp med tre tabletter. Paracet, …… og kvalmestillende. “Det står at du lett blir kvalm under narkose, så du får med en kvalmestillende tablett også.” Hva? Lett kvalm under narkose? Jeg har aldri vært i narkose før, så jeg aner ikke! Jeg forklarer det til henne med nervøs stemme, og at jeg hadde gitt informasjon om at jeg har skrekk for å kaste opp. Det er det jeg er redd for.. å bli dårlig. Jeg fikk tabletten bare sånn i tilfelle.
Kanylen ligger på bordet ved siden av meg og jeg kjenner det knyter seg i magen.
Åååh. Jeg gruer meg til å få den i hånda.
“Jeg skal se om du har tydelige blodårer i armen, for da kan vi sette den der istedenfor i hånda.”
Jess! Det har aldri vært noe problem for leger å ta blodprøve på meg. Og riktig nok, hun finner den med en gang og jeg får kanylen i armen istedenfor i hånda. Dette må jo gå bra, med en så fin start.
Jeg blir liggende i senga og lytte til alt som skjer rundt meg. Samtalene sykepleierne har om jakker, hyttetur og vintersko. Det kommer enda en sykepleier som tar meg i hånda og sier et navn jeg glemmer med en gang. Jeg prøver så godt jeg kan å puste med magen. Dette går bra.
Etter en stund kommer to av sykepleierne og henter meg. Senga blir trillet ut på gangen og inn i operasjonsrommet. Og skulle du sett.. enda en person som sier navnet sitt.
De forklarer hva som kommer til å skje og at jeg kommer til å sove hele tiden og vil ikke merke noen ting.
På veggen der fremme står det en reol med permer. Så rart.. de har ikke sånne på operasjonsrommet på Grey´s Anatomy. Jeg tror jeg har sett litt på Grey´s i det siste.
“Er du allergisk mot noe, Kathrine? Noen medisiner, bedøvelse.. ingenting?” Hvordan i all verden skal jeg vite det? Jeg velger bare å si nei. Jeg merker at hjertet slår raskere og pusten blir kortere. Kirurgen klistrer ting på kroppen min for å kunne måle mine vitale tegn mens jeg opereres. Sykepleieren til venstre setter en klype på fingeren min.
Kirurgen setter en maske over munnen min og jeg får beskjed om å puste godt hele veien. Først puster jeg inn surstoff, det luktet litt søtt og jeg kjenner jeg blir stresset. Mest fordi jeg vet ikke hva jeg kan forvente. Det har vært så mange nye inntrykk allerede og vi har bare såvidt begynt. Endelig tør jeg å puste normalt. Dette var ikke så farlig. Det går fint.
“Da kan du tilføre propofol.” Pulsen min øker igjen, men jeg fortsetter å puste normalt. Frykten for å våkne under inngrepet streifer meg. Jeg blir bekymret for at jeg ikke skal sovne ordentlig. Jeg kjenner ingenting. Jeg er ikke trøtt, ikke slapp.. ingenting.
Pust inn, pust ut. Pust inn… pust ut. Det skjer ingenting. Kanskje jeg er immun? Kanskje narkose ikke fungerer på meg? Huff, nei jeg håper da ikke det. Men jeg kjenner virkelig ingenting. På film teller de baklengs fra 10, og sovner på 7. Greit nok.. det er film. Men jeg har ligget her og pustet ganske lenge, og ingen sier noen ting.
Hva skal jeg tenke? Hva skal jeg føle? Jeg prøver å slappe av, men jeg er nervøs. Jeg er ikke trøtt, er ikke sliten. Sykepleieren legger en hånd på hodet mitt.
Jeg kjenner
ingen
ting
Jeg kjenner plutselig at noe ruglete og langt, i plastikk blir dratt opp fra halsen min. Litt ubehagelig, men alt blir svart like fort som følelsen dukket opp.
«Kathrine. Kathrine. Kathrine. Kathrine.» Noen rister meg i armen og jeg forstår ikke helt hvor jeg er, eller hvorfor hun maser sånn på meg. I neste øyeblikk begynner jeg plutselig å gråte. Skikkelig hulkegråt. Tårene renner og jeg klarer ikke å stoppe det. Jeg føler ingenting.
Forvirret? Ja.
Trøtt? Ja.
Men smerte? Nei.
Jeg vil bare sove.
“Går det greit?”
“Mm. Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter”
“Det er normalt det altså. Det er helt i orden å gråte.”
Jeg blir trillet tilbake til der jeg startet og gråter mine tapre tårer før det endelig gir seg. Så rart. Så ekkelt! Hvorfor begynte jeg å gråte? Og hvorfor klarte jeg ikke å stoppe?
Etter en stund kommer sykepleieren min tilbake. «Vil du prøve å sitte, eller ligge litt til?» Pff.. jeg kjenner ingenting, så det skal da ikke være noe problem å sette seg opp.
“Hadde jeg et rør i halsen?”
“Ja, det hadde du.”
Wow! Er det fælt å si at jeg er stolt av meg selv? Men samtidig veldig satt ut! Så mye folk kan gjøre med deg når du er bevisstløs. Det er litt skummelt når man tenker over det. Når jeg sovnet, kunne folk kjøre et rør ned i halsen min og skjære og sy i meg.. uten at jeg kjenner noe som helst.
Jeg setter meg opp i senga, svimmelheten sitter i kroppen, men det går fint. Jeg er ikke kvalm og jeg kjenner ingenting.
Jeg kler på meg klærne mine og snakker med kirurgen om hvordan operasjonen hadde gått. Det hele var vellykket. Ingen komplikasjoner, ingen uventede hindringer.
Jeg er så tørr på leppene, i munnen og halsen.
Sykepleieren viser meg inn på en stue der hun har satt frem frokost jeg kan kose meg med mens jeg kjenner på narkosen som fortsatt danser rundt i kroppen. Det føles hvertfall sånn.
De som hadde ansvaret for meg var så flinke og jeg er så glad for at jeg hadde akkurat disse menneskene. De var så forståelsesfulle, snille og rolige. Det var lett å snakke med dem og jeg vet at de er en stor del av grunnen til at jeg klarte å holde meg rolig og ikke ble så redd.
Jeg har nervene på utsiden av kroppen, det er hvertfall så det føles. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal le eller grine. I morgen har jeg time hos kirurgen på sykehuset der jeg skal legges i narkose og gjøre et kirurgisk inngrep. Hvem skulle trodd at dette skulle skje nå? Tiden har gått så fort, men likevel så utrolig sakte!
Jeg har vært hos leger og spesialister, og endelig blitt møtt med forståelse for at dette er et problem. Etter å ha slitt med det samme i fler år skal jeg endelig få en slutt på det. Men jeg er redd!
Redd for hva som venter meg. Redd for at resultatet ikke blir bra. Jeg er så redd for smertene i etterkant og hvor lang tid det vil ta før kroppen heles.
Jeg er bekymret for nåler, medisiner og narkosen. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan det føles.
På denne tiden i morgen vil alt være over. Men jeg er redd.
Nå er jeg lei av å være syk! Lei av å hoste og ha vondt i hodet. Jeg er lei av å være kvalm og svimmel. Lei av å føle meg jævlig. For et par uker siden ble jeg syk, og med det så mener jeg ikke god gammeldags forkjølelse. Men en real runde med kvalme, brekninger, hodepine, forkjølelse, feber og æsj. Kan man kalle det influensa? Jeg aner ikke! Alt jeg vet er at jeg har vært sengeliggende i halvannen uke og ikke hatt en eneste sjanse til å fungere i livet. Hvordan er det mulig? Hvordan blir man så totalt slått ut av et bittelite virus?
Nå er jeg endelig bedre! Litt små-hosting og hodepine overlever jeg! Paracet og te fikser det meste. Alt er greit, for jeg lever endelig igjen! Jeg bosatte meg i senga med Grey´s Anatomy rullende på TV-skjermen og tekoppen godt plantet i hånda. Jeg dro til og med med meg vannkokeren inn på soverommet, sånn at jeg skulle slippe å reise meg opp for noe som helst annet enn å gå på do.
Forhåpentligvis kan jeg nå sakte men sikkert komme tilbake til hverdagen igjen.
Første måned av januar er allerede et vagt minne og jeg sitter her i sofaen, i mørket, i halvveis fosterstilling. Hvordan skjedde dette? Jeg forstår virkelig ingenting. 31 dager har passert og hva har jeg egentlig brukt tiden på? Jobb, måke snø, jobb, rydding og mer jobb. Jeg føler ikke jeg har gjort noe som helst annet! Derfor ønsker jeg nå å benytte månedens siste dag til å reflektere over måneden som så brått er overstått. Hva har jeg egentlig gjort?
I flytte-prosessen har jeg fått bruke mye tid med mamma, noe som har vært så koselig! Vi har pakket ned i esker, kjørt flyttelass, spist god mat og sett på film sammen på kvelden. Er det noe jeg verdsetter mer enn noe annet, så er det tid med mine nærmeste. Kvalitetstid med de jeg er glad i.
Det verste med januar:
Min kjære mormor brakk lårhalsen, noe jeg ikke taklet særlig bra. Det er et lite knippe mennesker i livet mitt som jeg setter høyere enn noe som helst annet. Mennesker som betyr hele verden for meg og som jeg ville gjort hva som helst for! Mormor er en av disse. Hun fikk slag i 2007, noe som knuste både henne og meg. Etterpå har hun slitt mye med det ene beinet sitt som ikke har særlig med krefter til å kunne holde henne oppe. Likevel – hun gir seg ikke! Det er noe jeg virkelig beundrer ved mormor, hun gir aldri opp!
Hun har fint klart å leve et normalt liv til tross for beinet sitt, men i midten av januar kom telefonen “Mormor er på sykehuset og har brukket lårhalsen”. Det knuste meg enda en gang! Nei! Jeg er ikke klar for å skulle miste mormoren min! Det er noe jeg aldri blir klar for uansett, men hun har så mange år igjen! Så mange gode minner vi skal skape, så mye glede og latter vi skal dele. Heldigvis er hun på bedringens vei, noe jeg er så lettet og glad for! Bruk tid med dine nærmeste, sett pris på hvert eneste sekund, for du vet ikke hvor lenge du har dem i livet ditt. Du vet virkelig ikke hva morgendagen bringer, eller om det i det hele tatt blir noen.
Månedens prosjekt:
Vi har nå jobbet mye med å frakte alle tingene mine til denne leiligheten, så det har vært et eneste stort flytte-kaos og jeg har ikke hatt orden på noe som helst. Prosjektet ble rett og slett å få ting på plass i leiligheten. Finne ut hvor alt skulle, og hva må jeg gi slipp på som jeg ikke trenger lenger? Jeg har kastet så mange søppelsekker med ting, og det gjorde vondt å skulle kvitte seg med det!
Dette er ting jeg har hatt et forhold til i fler år, og nå skulle det bli tatt fra meg. Alle ting har minner knyttet opp til seg, en følelse, en hendelse, eller kanskje en lukt. Og merkelig nok så overbeviser jeg meg selv om at hvis jeg kaster denne tingen som er beviset på en hendelse, så sletter jeg minnet fra hodet mitt. Jeg gjør jo ikke det! Jeg bare har ikke beviset lenger. Den tingen som får meg til å huske det og ha noe å se tilbake på. F.eks en bag jeg har hatt siden jeg gikk i barnehagen. Den har jeg brukt så masse, den er så fin og bringer frem enormt mange minner når jeg ser den og holder den i hendene mine. Men jeg kommer jo ikke til å bruke den nå. Glidelåsen er ødelagt og jeg har andre bager.
Merk: Jeg har ikke kastet denne bagen, selv om jeg vet jeg burde.
Månedens serie:
Jeg må vel bare innse det… jeg er hekta! Og det er nesten litt flaut å si det med tanke på hvor i overkant basic jeg føler meg! Jeg har avstått helt fra å se på dene serien frem til nå. Mest sannsynlig på pur F. Men ja.. jeg er blitt en av de.. Jeg har blitt hekta på Grey´s Anatomy! Nå skal jeg krølle meg tilbake inn i den burritos-ballen jeg nettopp lå i, og se sesong-avslutningen av sesong 2. Bare sånn… ca 13 stk igjen! Det herlige liv!
