Høres kanskje litt dumt ut, men disse ukene har jeg blitt så glad i det lille treningssenteret som er i bygget her. Det å kunne stå opp om morgenen, ta på seg treningsklær og gå ned tre etasjer før du er på treningssenteret. Wow! Det er så deilig å ikke måtte kaste bort en halvtime på kjøring!
Funfact – jeg syns det er kjedelig å kjøre bil, så når jeg kan ha et ordentlig treningsstudio hjemme og gåavstand til butikken, så trenger jeg ikke bil! Det er to uker siden jeg satt i en bil sist og jeg klager ikke! Det er så deilig å kunne gå dit man skal til en hver tid, istedenfor å måtte styre med bil og parkering osv.
Det jeg kommer til å savne mest er treningssenteret som jeg har så god tilgang til! Med deilig utsikt til bassenget. Det er motivasjon i seg selv å bare vite at om noen få timer skal jeg legge meg der ute og kose meg i sola!
Jeg kommer til å savne varmen, palmene, sola og hvor rolig jeg føler meg. Det er så deilig å vite at du våkner til sommer og sol hver eneste dag!
Hipp hurra! Det er påskeferie! Og alle hjerter gleder seg!
Snøen er i ferd med å forsvinne, men likevel reiser alle på hytta for å få mer snø! Etter måneder med klaging på denne snøen, og nå når den begynner å forsvinne… nei da er det plutselig for lite snø hjemme!
Jeg derimot, verken klager på, eller oppsøker snøen, men nyter heller sommervarmen her i California! Dette er tredje påsken på rad der jeg ikke er hjemme, og det plager meg! Jeg ønsker å bruke tid med familien min, nyte den berømte påskesola og kose meg med påskeegg og brettspill. Kanskje til og med være denne typiske nordmannen som reiser på hyttetur og spiller brettspill. Eller reiser på Afterski bare for å ha gjort det en gang i livet.
Her i California kan jeg love deg det ikke er noe påskesol eller påskestemning, og jeg savner lilla påskeegg! Jeg skriver ikke dette for å klage på noen som helst måte, for det er så deilig i California og jeg er heldig som kan få sommer i mars og april! Men det er noe eget med norsk påske! Forhåpentligvis har de lilla påskeegg i butikken når jeg kommer hjem!
Etter å ha sett litt for mye på Grey´s Anatomy ønsket jeg å bli kirurg eller sykepleier. Helt til jeg kom på at jeg ikke takler innvoller, eller at folk spyr og føler seg uvel, så der gikk den karrieren i dass.
Jeg har alltid elsket å skrive, hva med forfatter/skribent? Jeg hadde aldri kommet meg gjennom en hel bok som handler om noen andres liv enn mitt eget.
Det virker interessant å ta folk for å kjøre for fort, ha folk i avhør, osv. men jeg takler jo ikke konfrontasjoner eller vold, så det blir nok ingen fin politiuniform på meg heller.
Så mange valg og så få muligheter.
Hvilket talent ønsker du deg?
Jeg skulle gjerne hatt en helt syk sangstemme, eller vært en helt amazing danser. Vet du hva? Stryk det første, la meg danse!
Det mest avslappende stedet du har reist til?
California☀️🌴❤️
Beste måten å starte dagen på?
Jeg har to versjoner av meg selv.
Versjon #1:
05:00 Stå opp. 06:00 Gå ut fra treningssenteret etter en hard treningsøkt 06:20 Dusje, spise en god frokost. 07:30 Være ferdig sminket og sippe på Kaffe Latte min i ro. 08:00 Starte dagen
Versjon #2:
07:00 Stå opp, sette håret opp i en dott og lage frokost. 07:30 Sette meg foran TV´en, på med Netflix og binge-watche en serie de neste 10 timene.
Hvilken filmsjanger er din favoritt?
Thriller. Det er så spennende at jeg nesten tisser litt på meg bare av å tenke på det.
Hoppe i fallskjerm eller hoppe i strikk?
Fallskjerm! Jeg er usikker på om jeg noen sinne kommer til å gjøre det, men jeg stoler heller på en fallskjerm enn en tynn strikk. Har du røket en hårstrikk når du skal sette opp håret i hestehale? Jepp.. det er det jeg er redd for med den strikken.
Noe andre mennesker digger, men du bare ikke forstår?
Det er så vanvittig mye, men det går jo sikkert andre veien også. Sminke for eksempel..
Hvilken filmtittel beskriver deg?
Unleashed.. haha
Hva holder deg våken om nettene?
Jeg kan ligge i timesvis og tenke på døden mens jeg gråter til jeg rister. Døden skremmer meg mer og mer for hvert år som går. Og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med den genuine frykten jeg har, når det kommer til det faktum at jeg skal miste alle jeg elsker! En dag er alle sammen borte, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å leve videre uten dem! De er hele verden for meg!
Noe du gjør, men burde slutte med?
Prokrastinering! Jeg er ekstremt flink til å kaste bort tiden på absolutt ingenting, noe jeg jobber veldig for å slutte med. Positive med det er at jeg kjeder meg ALDRI!
Dagens treningsøkt er unnagjort, frokosten er inntatt og i dag skal jeg bare nyte livet! Jeg har jobbet på spreng de siste dagene med spennende ting som kommer til å finne sted på min YouTube-kanal og her inne på bloggen min. I overkant gira? JAA!
Tanken er at jeg nå skal legge ut video på YouTube hver onsdag. Rett og slett fordi det har vært veldig randome hvilke dager jeg har postet, i tillegg til at jeg har laget mange videoer som aldri så dagens lys på YouTube. Og det var ikke av noen som helst annen grunn enn at jeg er en perfeksjonist. Jeg prøver virkelig nå å bevise for meg selv at “Ting trenger ikke å være perfekt! Det blir aldri perfekt!”
I mitt hode så har lyset vært for dårlig i den ene videoen. Lyden var for dårlig i den neste. Fokuset var ikke riktig. Jeg kunne snakket mer om emnet på den videoen. Ja, jeg blir bedre enten jeg poster videoen, eller ikke. Problemet er bare at videoen blir liggende i arkivet på PC´en, og blir ikke tatt frem igjen.
Derfor “tvinger” jeg meg selv til å slippe tanken om at alt skal være så perfekt til en hver tid, ved å ha en ordentlig publiserings-plan. Rett og slett for min egen del!
Ha en super fredag, fine mennesker! Og kos dere masse i påsken! 🐣🧡
Nå sitter jeg her og føler meg litt alene og rett og slett dritt lei! De siste 24 timene har det vært et eneste stort mas!
Game of Thrones meg her, G.O.T meg der! Jeg visste virkelig ikke at det var så mange som så på denne serien. Som var så hekta at de sitter oppe hele natta fordi den nye sesongen kom ut kl 03:00!
Mulig jeg biter meg selv i ræva nå mtp. mine egne uttalelser. For tanken er at jeg skal prøve å gi denne serien en liten sjanse. Så jeg vet jo virkelig ikke om jeg kommer til å elske den, eller hate den.
Det er aldri en mellomting med meg nemlig! Jeg gir en serie / film max 15 min før jeg hater den, eller totalt elsker den.
Om jeg hater den, skrur jeg det av, for så å aldri se det igjen! Og helst aldri snakk nevn denne serien / filmen for meg noen sinne igjen! ALDRI!
Om jeg elsker den derimot, blir jeg så hekta at jeg slutter fullstendig å ha et sosialt liv!
Men det siste døgnet har jeg blitt bombadert med bilder og videoer på snap, Instagram og Facebook der hver og en er bilde av at folk sitter foran tv-en og bare OH MAI GAAWD!!
Er det virkelig en SÅ BIG DEAL?! Er det såpass stort at dere har tar dere ferie når en ny sesong kommer ut så dere kan binge-watche hele sesongen på tre dager?
Jeg er genuint bekymret for at G.O.T kun er en veldig hypet opp greie og at jeg kommer til å hate den om jeg gir det et forsøk.
Så vi får se. Kanskje jeg brått bryter all kontakt med alt og alle, reiser til ei forlatt hytte et sted oppi nord, og binge-watcher hele fordømte serien på to uker. Who knows..
Og det var først nå når jeg søkte på Google etter bilder å bruke i dette innlegget, at jeg fikk svar på et viktig spørsmål her i livet. Hvorfor skal alle sitte i den stygge stolen og poste bilde på Facebook? Hvorfor er det så veldig kult? Hvor er den fra?
It all makes sense now.. in some twisted kind of way.
Egentlig ikke.. for jeg syns fortsatt ikke stolen er noe kul.
I går gikk vi tur på et kjempe fint sted som heter La Ramblas Trail Head.
Sola skinte, det var nydelig, blå himmel og turen var rett og slett helt magisk! Bortsett fra det faktum at jeg fikk virkelig ikke frem på bilde, hvor innihelvetes bratt denne bakken var! Det føltes litt som vi skulle ramle bakover på vei opp, så det var bare å legge all vekta på fremparten og traske oppover!
Jeg kom meg heseblesende opp og forventet en helt magisk utsikt, men nei.. jeg likte mye bedre alt ugresset som vokste rundt veien vi gikk på. Jaja.. da har jeg vært på toppen. Var det verdt det? Nei.😂
Jeg fikk virkelig bevist en gang for alle at jeg ikke er allergisk mot pollen hvertfall!
Er det pollen i dette landet her egentlig? Jeg har ingen anelse!
Aldri reagert på pollen uansett – noe jeg er ekstremt takknemlig for, da søsknene mine er veldig allergisk!
Det var som sagt helt nydelig å gå her! Fikk også helt panikk over det største billa jeg har sett i hele mitt liv! Jeg visste ikke at annet enn kakerlakker kunne bli så store! Den var litt mindre enn en kakerlakk, men likevel! Hugh!
Det er så uvirkelig, men det føles også helt fantastisk!
Min aller første blogg, som jeg laget da jeg var 14 år, er nå borte.
Jeg husker den dagen som det var i går,
da jeg klikket “Publiser” på mitt aller første blogginnlegg.
10 år med minner, tanker og følelser. Fra en alder av 14.. den mest sårbare tiden i livet ditt.
Der du ikke tenker over at avgjørelsene du tar nå, kan ha så uendelig stor innvirkning på resten av livet ditt, eller ikke ha en dritt å si.
Du tror at hele verden følger med på deg, samtidig som du er helt blind på hvordan andre ser deg.
Jeg trodde jeg var stor jente, og visste alt. Sannheten er at jeg visste ingenting!
Jeg trodde jeg hadde funnet ut av meningen med livet, når jeg ikke en gang hadde lært meg å leve.
I en alder av 15 opplevde jeg min største og verste kjærlighetssorg, og jeg trodde virkelig at livet mitt var over!
Gud, så lite jeg visste om livet, og meg selv.
Jeg har vært usikker, redd, lei meg, sint og deprimert.
Samtidig som jeg har vært glad, lykkelig, forelska, og skikkelig fjortis!
Jeg har vært irriterende og innpåsliten.
Men jeg har også vært morsom og omsorgsfull.
Jeg har alltid vært en god lytter, en god venn og en god datter.
Jeg er et godt menneske som bare vil alle andre godt. På veien gjennom livet har jeg sett at ikke alle deler den egenskapen.
På veien gjennom livet har jeg sett at enkelte til og med ville meg vondt. Jeg som bare vil at alle skal ha det bra.
Meg av alle mennesker.
Disse oppturene og nedturene har jeg skrevet om, tatt bilder av og postet på min helt egen plattform.
Mitt eget fristed der jeg var i rampelyset. Stjerne i min egen film, kalt livet.
Jeg har lært så mye om meg selv på denne reisen, og den beste er – det har bare såvidt begynt!
08.09.2008 klokken 09:03 trykket jeg publiser på mitt aller første innlegg. Lite visste jeg da hvor mye den bloggen skulle bety for meg. Lite visste jeg hva som ventet meg og hvilken innvirkning det ville ha på meg og mitt liv senere. Bloggen min var det som holdt meg i gang når alt jeg ville var å gi opp. Bloggen var den jeg snudde meg til når ting var tungt. Bloggen min var den jeg delte alt det gode og de lykkelige stundene.
Det var stedet jeg publiserte bildene og tekstene som ble til minner.
Min første forelskelse
Venninne-kveldene på baderomsgulvet med brus, godteri og hver vår pc.
Ridetimen som kunne hatt fatale konsekvenser.
Da jeg måtte flytte for meg selv som 15 åring og hvor skummelt det hele var.
Sommeren som var fylt med adrenalinrush på Tusenfryd og sene kvelder.
Min første dag i min aller første jobb.
Guttene jeg falt for, de som såret meg og de som virkelig var glad i meg.
De som har forlatt meg, og de jeg selv valgte å forlate.
Sverigeturer, tur til Tyrkia og Kypros, hotellturer, bowling og bading.
Tid med familie, tiden jeg verdsetter mest.
Alt dette har bloggen min vært med på. Bloggen var den jeg delte alt med – både på godt og vondt.
1.oktober 2017 opprettet jeg denne bloggen.
Jeg ønsket en bloggadresse jeg kunne relatere meg til,
en som passet meg bedre, som var lett å huske.
Hva er vel da bedre enn mitt eget navn?
Jeg ønsket et nytt sted som ikke var tynget av tidligere hendelser. En nytt sted der jeg nok en gang kunne starte på nytt. Jeg er fortsatt meg, bare annerledes, og det er deilig! Det er deilig å kunne føle på hvor mye jeg har vokst siden den gang.
Og når jeg ser tilbake på så mange år med minner, blir jeg kun fylt med èn ting! Takknemlighet!
Ting har vært tungt og vanskelig, men fy fader for et bra liv jeg har hatt!
Og jeg blir bare så lykkelig av å se tilbake.
Nå føles det som en bok lukkes, og en helt ny åpnes.
Og jeg gleder meg så mye til å se hva som venter meg! ❤️
Jeg har trent fast 3 dager i uka siden sommeren 2017. Jeg nådde mitt tyngste i 2016 og hadde fått nok! Jeg hadde fått så nok av å være misfornøyd med meg selv hver gang jeg så meg i speilet! Nok av å føle meg svak og nok av å ha så dårlig kondis!
I april 2017 begynte jeg å trene to dager i uka, noe som var tungt og helt grusomt. Sommeren økte jeg til tre dager, og når oktober meldte sin ankomst begynte jeg med styrketrening i tillegg.
Det føltes helt fantastisk å gjøre noe bra for kroppen min, i tillegg til at jeg endelig ikke ga opp etter et par måneder! Et halvt år hadde gått og jeg hadde gått ned 10 kg! Og enda bedre – jeg fikk endelig på meg buksa som ikke passet for et par måneder siden! Jess! Keep going!
2018 rundet hjørnet og jeg tok tak i kostholdet mitt. Jeg begynte å tenke mye mer over hva jeg spiser og at jeg skal spise nok. Maten ble litt ensformig, men jeg liker det enkelt og jeg elsket min sunne livsstil og håpet på å nå målet mitt i løpet av 2018.
Men her sa det stopp. Ikke med treningen, for jeg trente tre-fire dager i uka hver eneste uke! Ingen unnskyldninger, ingen unnasluntringer! Problemet var at jeg hadde absolutt null progresjon. Jeg har stått på samme vekt, sett det samme i speilet og buksa har vært like stram. Hva gjør jeg feil?
2018 var over og jeg så helt lik ut som da vi gikk inn i 2018. Motivasjonen var virkelig ikke på plass, men jeg ga meg fortsatt ikke. Helt til jeg ble syk i begynnelsen av februar og ble sengeliggende i fire uker! Og fire uker i senga kan jeg love deg at gjør mye med kroppen og resultatene.
Jeg var 3 cm unna å si at “Fuck it!”, men så var det noe inne i meg som var uenig. “Nei.. fuck you… for å gi opp nå!”
Jeg hadde jobbet så hardt i nesten 2 år! TO ÅR! Skulle jeg virkelig kaste bort alt sammen bare fordi jeg ikke har fått bedre resultater?
Skal jeg kaste bort de resultatene jeg faktisk har fått bare på grunn av et par dårlige måneder? Nei! Jeg nekter å gi opp!
Så som dere skjønner, jeg har ikke gitt opp! Langt i fra! Og når vi kom til USA bestemte jeg meg for å trene hver eneste dag for å minne meg selv på hvorfor jeg startet i april 2017. For minne meg selv på hva trening faktisk gjør med meg.
De første to ukene var grusomme, men ikke på langt nær så uutholdelig som det hadde vært om jeg hadde sluttet.
Og det føles helt fantastisk! Det er så deilig å kjenne på at kroppen er tilbake der jeg var før jeg ble syk i februar! Nå er jeg så klar for å jobbe enda hardere i tiden fremover!
Jeg får vann i munnen bare av å legge ut disse bildene! I går kveld kom R tilbake med tidenes fiskemiddag! Jeg har aldri sett så mye forskjellig fisk på et sted! Og det smakte like godt som det ser ut som, om ikke bedre! Bare ikke det grønne i midten .. det smakte dritt.
Jeg har forresten funnet ut at jeg er virkelig ikke glad i plain, rå tunfisk. Utenom det, så er tunfisk helt supert!
Vi har nå begynt å se Supernatural igjen, og jeg angrer allerede på den avgjørelsen. For det første så ser vi en episode mens vi spiser middag og det er en del kvalme scener i hver eneste episode.
For det andre, så blir jeg litt mer skvetten av forskjellige ting når jeg ser “skumle” filmer eller serier. Det er derfor jeg ikke kan se på skrekkefilm. Men derfor sniker jeg meg til den lille spenningen jeg kan, og får virkelig svi for det i etterkant.
Jeg er ganske målløs, skjelven og skikkelig gira! I så alt for lang tid har jeg hatt ønske om å ha en coach som gir meg en matplan og et treningsprogram som er tilpasset meg, min kropp og mine mål. Og jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle unne meg akkurat det, det har bare blitt litt utsatt.
Her om dagen meldte jeg meg på en konkurranse på Instagram, der man kunne vinne skreddersydd kosthold – og treningsprogram hos denne coachen jeg har hatt ønske om å kontakte så lenge. Og gjett hva – Jeg vant konkurransen! Det føles bare så uvirkelig at jeg endelig skal få hjelp fra en coach!
Hva er grunnen til at jeg ikke har kontaktet dem tidligere? Jeg har vært redd. Redd for at jeg ikke skulle få resultatene jeg ønsket. Redd for at dette var min siste mulighet og at det ikke skulle virke.
Jeg er mer enn villig til å jobbe for det, det har jeg bevist for meg selv nå etter to år med trening! Problemet er bare – vil kroppen reagere slik som den skal? Jeg håper det! Jeg håper så inderlig på det!
Jeg tror at alt skjer av en grunn, og det at jeg kom seirende ut av denne konkurransen akkurat nå – det var ingen tilfeldighet!
Jeg er så klar for å se hva vi kan klare i tiden fremover!
