Etter jeg kom hjem fra USA har jeg vært så fylt opp med så alt for mange følelser. Følelsen av at jeg ikke klarer dette, følelsen av at jeg ikke mestrer noe som helst. Jeg visste det ville bli tøft, men at motet mitt skulle forsvinne så mange ganger på så kort tid hadde jeg ikke trodd! Selvtilliten sank bare enda dypere og jeg kom til konklusjonen at det var gøy så lenge det varte da..
Men hei! Jeg er ikke den personen som gir opp! Jeg har aldri gitt opp! Når ting har vært vanskeligst, jeg har vært på mitt verste og ting har sett som mørkest ut – jeg har faen ikke gitt meg!
Så jeg har nå brukt uendelige timer på å gjøre alt som virket helt håpløst å få til og jeg er back on track! Sterkere nå enn for en måned siden! Noen ganger trenger man bare å ligge helt stille på bakken før man reiser seg igjen. Livet går alltid opp og ned, det er noe vi må regne med hele veien.
Jeg elsker bursdag! Og spesielt min egen! Hurramegrundt og hipp hurra! Dagen startet jeg på Actic – det var ikke planlagt men for første gang i hele mitt liv hadde jeg faktisk lyst til å reise på treningssenteret når jeg stod opp. Der kan jeg kun være til i et par timer og få ut frustrasjon.
Dette er nok bare et engangstilfelle, men jeg ville virkelig dra nytte av det når denne følelsen først dukket opp.
Jeg kan ikke tro at jeg allerede har blitt 24 år. 24??? Når jeg ser meg i speilet og sier det, tror jeg faktisk ikke på det. Jeg føler ikke selv at det er 4 år siden jeg fylte 20! Jeg blir litt smådeprimert av tanken, men trøster meg med tanken om at jeg er ikke voksen enda. Det er fortsatt laang vei dit!
Bare det å være 23 har vært et mareritt. Når folk har spurt meg om hvor gammel jeg er, føles det som jeg biter meg selv hardt i nakken når jeg sier “23”.
Dette har vært 24 år fylt med glede, tårer, sinne, latter, usikkerhet, kjærlighet og krangler. Jeg skal gjøre mitt beste for at de neste 24 skal bli fylt med alt det positive jeg har opplevd til nå og riste av meg det negative! Jeg har nå et helt annet tankesett enn jeg har hatt tidligere, og det er så deilig! Så jeg ønsker mitt nye år her i livet velkommen og jeg akter å gjøre det beste ut av det!
Dagen i dag skal tilbringes med mamma, og det blir såå koselig å se henne igjen!
Jeg dro til USA og visste det ville forandre meg på en eller annen måte, jeg bare visste ikke hvordan. Jeg gikk inn i rommet med høye forventninger, men likevel visste jeg ikke hva som ventet meg.
Jeg håpet jeg ville finne styrke, selvaksept og forståelse. Men jeg fant så uendelig mye mer.
Jeg fant ut at jeg nå er en del av noe så mye større enn jeg kunne forstille meg.
Jeg har lært så mye om meg selv disse dagene og jeg ser virkelig fremover med helt nye øyne.
Jeg gleder meg så mye til det kommende året og hva det har å by på. Ikke fordi “Dette skal bli mitt år!” for jeg hater den frasen.
Jeg gleder meg til 2018 begynner fordi jeg har så mange planer, så mye stort som skjer.
Jeg gleder meg til 2018 fordi jeg skal gjøre dette året helt spesielt. Det vil bli hardt og jeg vil ha en tøff tid i møte, men fy fader så bra dette blir!
Det var noen intense dager på kurs og jeg var så sliten når det var tid for pause, men likevel var jeg like gira når vi kom tilbake i rommet to timer senere. Jeg har jobbet så hardt både under pre-trainingen og selve kurset og må virkelig si meg fornøyd med innsatsen jeg har lagt ned i dette.
Disse dagene har gitt meg så mye og jeg er så klar for fortsettelsen.
Nå har jeg plutselig kommet hjem og jeg kan ikke tro at den revolusjonerende reisen allerede er over. Mye har skjedd på kort tid og jeg har så mange tanker, følelser og ideer jeg ikke vet hvordan jeg skal få ut.
Jeg skulle delta på et kurs – et veldig intensivt kurs, det var derfor jeg dro til USA nå så nærme jul. Kurset var nå, ikke i februar, ikke i september – men i desember. Er det en ting jeg har lært i løpet av livet, så er det at hvis en mulighet dukker opp – ta den! Og det var akkurat det jeg gjorde. Angrer jeg? Så absolutt ikke! Det er nok mye jeg kan angre på i løpet av livet mitt, men er det en ting jeg vet med 100% sikkerhet at jeg fikk masse ut av, så var det disse tre dagene i California med likesinnede mennesker.
Dette innlegget skrev jeg 5.desember – dagen før kurset begynte. Tiden gikk så fort at jeg glemte at jeg måtte klikke “Lagre og Publiser”. Derfor poster jeg det nå.
Jeg tenkte meg kanskje ikke om når jeg meldte meg på kurset som begynner i morgen. Det vil si – jeg tenkte meg om i den grad at jeg visste dette ville gi meg så mye og jeg kom til å vokse så mye som person. Hallo, selve eventet har ikke begynt en gang, allerede nå når pre-trainingen er ferdig og eventet begynner i morgen, føler jeg meg så mye bedre enn hva jeg gjorde for to uker siden da vi dro til USA. Jeg visste dette ville forandre meg i positiv retning. Jeg håpet på å bli tøffere og å få et annerledes tankesett, noe jeg helt klart har fått. Den mest intensive delen begynner ikke før i morgen og allerede nå har jeg hatt så stor fremgang. Jeg gleder meg så mye til reisen videre.
Jeg tenkte meg godt om før jeg sa ja. Jeg tenkte meg godt om før jeg skrev under på at jeg er villig til å gjøre hva som kreves av meg. Men var det noe jeg ikke tenkte så mye over så var det hvilket tidspunkt jeg valgte å ikke være i Norge. Når jeg kommer hjem vil det nok en gang bli stress med julegaver og hvor skal man være når, osv. Jeg skulle liksom bli ferdig med julegaver før desember begynte, vi er allerede kommet til 5.desember og jeg føler vi er i mai.. for det er slik det føles å være her på denne tiden.
Jeg elsker allerede den personen jeg kommer til å bli. Jeg vet dette vil forandre så mye og vil gi meg så mange store muligheter videre. Mange vil si det er et dumt valg, mange vil nekte for at dette vil ha noe å si. Men så lenge JEG vet at dette gir meg noe. Så lenge JEG vet at dette vil forandre alt, så er det mer enn nok for meg.
Jeg har allerede vært her en uke og har fremdeles ikke vendt meg helt til tanken på at når jeg står opp er venner og familie i Norge ferdig på jobb og skal hjem for å lage middag. I dag stod jeg opp kl 08:00, og surprise, surprise.. da er klokka 17:00 hjemme.
Nå når jeg lurer på om jeg skal få i meg lunsj, har klokka bikket 23:00 hjemme og jeg kjenner jeg blir litt mind-fucked av dette her, det skal jeg innrømme.
Jeg kom hit dagen før Black Friday. Jeg syns det tar helt av i Norge på denne dagen, men her.. herregud, jeg har aldri sett så mange mennesker på et senter. Nattåpent på Kuben i Hønefoss er ingenting i forhold til dette her. Det var nesten umulig å gå inn i butikker, og det å skulle kikke på ting var helt umulig da det stod mennesker i veien overalt. Og nei, jeg nektet å reise dit noe tidligere enn klokken 10. Det åpnet rund 07:00, og da regner jeg med at det var fullt kaos.
Når vi gikk rundt på senteret var det eneste samtaleemnet på alles lepper “Det er Black Friday! Ååå så gode salg! Det er 40% der borte! Jeg var nettopp på Zara og de hadde 30% på jakker!” Folk gikk rundt med åtte bæreposer og snakket i telefonen “Du mååå komme hit! Jeg har kjøpt så mye! Det er så bra salg!” Herreguuuud. La oss roe ned førti hakk er du snill?
Det skal nevnes at vi var på senteret for å finne klær til kjæresten min da kofferten hans ikke dukket opp før noen dager etter vi landet i USA, og han måtte jo ha klær så det passet jo perfekt med Black Friday akkurat nå. Men når mennesker blir helt ville i øynene så fort de ser en plakat der det står salg på en boblejakke de ikke fikk solgt for to år siden, de har kun størrelse XXS igjen, men alle bare måå ha den, for den var billig! “Det var så bra salg! Denne koster egentlig 5000 kr, men det var 30% på den. Jeg sparte jo 1500 kroner!” Joda.. men du brukte også 3500 kr du kunne brukt på noe du faktisk trengte! Og enda en ting – vi er i California. Har du virkelig bruk for den boblejakka som er alt for liten? I slike øyeblikk kjenner jeg at jeg begynner å tvile litt på enkelte mennesker.
Dagen etterpå gikk vi forbi et skilt der det stod “Garasjesalg” Jess.. Her har du eksemplet på de som kjøpte en gressklipper på Black Friday også har de ikke en gang plen.. “Det var så bra salg! Jeg bare måtte ha den!”
Jeg liker at ting er på salg. Mye av det jeg kjøper handler jeg på salg. Men det er ting jeg faktisk trenger! Ting jeg vet jeg kommer til å få bruk for nå i nærmeste fremtid.
Helt ærlig, så er det totalt uvirkelig at jeg er tilbake i California.. California for pokker!
Det er ikke mer enn 6 uker siden vi kom hjem til Norge og på torsdag morgen vasset vi rund i snø og jeg sklei rund som en pingvin på isen og gikk nesten på rumpa tre ganger. Nå sitter vi i Dana Point med sola stekende i ansiktet og 20 varmegrader. Ganske rart. Det føles som vi aldri dro herfra.
Flyreisen gikk egentlig veldig greit. Jeg så på film i 2 timer, sov i 5 timer og så på film de resterende 4 timene. Så jeg klager ikke Når vi endelig landet i USA slapp jeg billig unna det lille avhøret som møter deg før du får lov til å invadere landet. Jeg og kjæresten min fikk gå bort til den skumle mannen sammen, så han stod for mesteparten av snakkingen. Da er jeg fornøyd. Når jeg kan stå i bakgrunnen mens han forklarer hvor vi skal, hvorfor, hvordan, med hvem og hva. Når jeg får spørsmål om “Why are you here?” Ehm.. Pleasure yes. “Where are you going?” Uhm… California.. Jess.. jeg tror de skjønte det siden du er på en flyplass i California.. Hvilke steder skal du være? Hvorfor? Er det så jævlig vanskelig å svare på? Ja, tydeligvis. Jeg har ikke så stort vokabular i engelsk fra før av, men når jeg står foran en sånn mann som skal bestemme om jeg får lov til å passere eller ikke.. da blir jeg veldig veldig dårlig i engelsk. Ord, uttale og alt går i totalt kluss.
Uansett – vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og hoppet glade og fornøyde mot bagasjebåndet. Min koffert stod der allerede! Hurra! Store lykke! Da var det bare å vente på den andre kofferten også kan vi få tak i leiebilen og komme oss vekk herfra!
Men neida… så enkelt skulle det visst ikke være. Etter å ha stått der til det ikke kom fler kofferter og båndet hadde sluttet å rulle, måtte vi innse at kjæresten min sin koffert ikke kom frem like fort som oss. Om den stod igjen på Gardermoen, eller hadde blitt sendt til Spania på sydentur, aner jeg ikke. Men den kom ikke frem før i går kveld. Hell i uhell, så var det Black Friday dagen etter vi kom hit, så det ble en del billige klær på han på nærmeste kjøpesenter.
Den første snøen har falt og takk gud for at bilen min fikk skiftet om til vinterdekk i siste liten. Broren min klarte ikke å løsne boltene på dekkene, så da var det bare å få bilen til noen som kunne. Nå må jeg bare få skiftet pære da det ene skilt-lyset har sluttet å virke, få nye vindusviskere, også kan bilen sendes på EU-godkjenning. Deretter er det bare å krysse det man har for at det ikke skal være noe galt med bilen.
Under forrige EU-godkjenning gikk ikke bilen min gjennom fordi det ene lyset ikke fungerte og at jeg ikke hadde refleksvesten tilgjengelig i døra mi, men i bagasjerommet. Så denne gangen skal jeg være beredt med alle lys og vesten har ligget på riktig sted etter jeg fikk tilbakemelding sist gang. Heldigvis har jeg ikke måttet bruke den en eneste gang.
Gårsdagen gikk litt uventet. Når klokka ringte og jeg etter mye om og men fikk satt beina i gulvet på morgenen, hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd at jeg kom til å sitte i tannlegestolen noen timer senere. Jeg hadde hatt litt vondt i en tann i et par måneder nå og hadde endelig klart å psyke meg opp til å sende melding til tannlegen. Jeg var overbevist om at det var den tanna vi hadde boret sist jeg var hos tannlegen – for to måneder siden – som skapte smertene, jeg kunne bare ikke helt forstå hvorfor.
Jeg fikk raskt svar at han kunne ordne dette dagen etter. “Supert! Da slipper jeg å grue meg i en uke!” Lite visste jeg at kort tid etterpå ville han ringe og spørre om jeg ville komme samme dagen isteden. Jeg svarte ja uten å nøle et eneste sekund, rett og slett fordi jeg ikke fikk tid på å tenke meg om. SHIT! I dag? Som i.. om 5 timer? Jeg er ikke klar! Jeg har jo ikke rukket å grue meg litt en gang.
Nei, og det var egentlig like greit! I og med at jeg fikk time samme dag, rakk jeg ikke å bli kvalm av tanken på å skulle dra til tannlegen. Når jeg satt på venterommet føltes det litt som jeg skulle besøke en onkel. Så mye bedre! Det skal sies at jeg gruer meg mindre og mindre for hver gang da jeg har en såå flink tannlege.
Etter kort tid ble jeg ropt inn og satte meg i tannlegestolen og fikk den berømte servietten festet rundt halsen. Etter mye leting, blåsing og pirking viste det seg å være tanna ved siden av som skapte ising og ubehag hver gang jeg drakk eller spiste noe kaldt. Hvorfor? Noe så enkelt som at en tidligere fylling hadde sprukket. Og til min store glede kunne han fikse det med en gang.
Så der satt jeg da.. med det sterke lyset i ansiktet og munnen full av diverse redskaper for å fikse opp i dette her. Det er så fælt å ha vondt i tennene, så jeg forstår ikke hvorfor jeg heller har dritvondt bare jeg skal drikke vann i fler uker, isteden for å bare bli ferdig med det.
Jeg håper tannlegen min aldri pensjonerer seg! Jeg har aldri klart å slappe av på samme måte i en tannlegestol som det jeg gjør hos han. Jeg vet at han har full kontroll og vet godt hva han driver med. Han er effektiv, bestemt, men også forsiktig. Jeg kan ikke se for meg en mer perfekt tannlege.
Nå har jeg unnasluntret trening i en uke, så når jeg våknet av vekkerklokka i dag tidlig var det ingen vei utenom. Jeg fikk ramlet ut av senga og kravlet inn på badet uten mobilen i hånda. Jeg har en lei tendens til å bli sittende på do med mobilen, men ikke i dag! I dag skulle jeg hive i meg frokosten med en gang og komme meg på trening. Etter å ha hatt diskusjon frem og tilbake med meg selv om jeg skulle kjøre bort til treningssenteret med unnskyldningen om at det er så kaldt, tok jeg meg selv hardt i nakkeskinnet og GIKK. “Skjerp deg, Kathrine! Det tar deg 5 minutter å gå bort! Du overlever 10 PLUSSgrader. Kom igjen!”
Åjada. Det var helt sant, jeg overlevde hele veien bort. Jeg overlevde styrkeprogrammet jeg hadde satt opp for dagen der jeg later som jeg har peiling på hva jeg driver med. Når sant skal sies har jeg ikke den fjerneste anelse! Og styrkeprogram? Pff! Jeg gikk bort til styrketreningsdelen og kikket meg rundt etter noe som var kjent. I dag skulle jeg trene armer og mage.. Jess.. Gjett hvem som plutselig stod der og tok knebøy med medisinball, etterfulgt av utfall mens hu vingla bortover på gulvet med banneord hengene etter seg.
Gjett hvem som begynte på rumpeøvelser hun er traumatisert fra etter å ha fått en strekk i rumpa for over 1,5 år siden. Åja! En strekk i rumpa! Det tok så mye som ett år før den ble borte. Ett år! Der det var vondt å legge skinka ned på madrassen på kvelden og høyre rumpeballe hang aldri med når jeg løp.
Og jeg skulle ta armer og mage i dag? Pff! Jeg har aldri vært så sår og støl i bein og rumpe når det ikke er leg-day før i morgen. Helt ærlig har jeg aldri forstått meg på leg-day heller. Hva gjør jeg i det hele tatt på et treningssenter?
Vel, svetten renner og jeg er dritsliten når jeg er ferdig, så jeg kommer da hvertfall i bedre form.
Ja, valget var for tre måneder siden men likevel ønsker jeg å komme med mine tanker rundt dette emnet.
Jeg vet ikke med dere andre, men jeg for min del syns det er så deilig at vi nå endelig er ferdig med dette valg-maset for en stund nå. Nå er det sikkert mange som kommer til å hugge av meg hue, men ærlig talt så syns jeg det er alt for mye fokus på politikk og folk skal rakke ned på hverandre for deres meninger.
Vi er alle forskjellig, og det indikerer også hva vi har av følelser, tanker og meninger. Ja, etter mye om og men så bestemte jeg meg faktisk for å stemme i år, noe jeg selv er veldig glad for at jeg gjorde.
“Hvis du ikke stemmer, kan du ikke klage heller.”
Neida.. men da har du også den andre siden av saken
“Åååå jeg irriterer meg sånn over …….” “Hah! Jaja, du stemte på dem, så du kan jo ikke klage. Du har valgt det selv”
Ba jeg om din mening rundt det partiet jeg stemte på? Nei!
Har jeg lov til å klage over ting jeg ikke er fornøyd med? Ja!
Tidligere har jeg ikke stemt da jeg ikke har visst hvilket parti jeg skal stemme på. Jeg har ikke satt meg inn i politikk såpass mye at jeg føler at jeg burde legge en stemmeseddel i boksen. Hadde jeg hørt på hva andre sa og stemt det samme som mine nærmeste, så er det jo ikke sikkert jeg hadde blitt fornøyd med utfallet. Og om jeg går min egen vei og faktisk setter meg inn i hvert enkelt parti, så finner jeg kanskje to ting jeg liker med tre forskjellige partier. Og når du er så dårlig som meg på å ta avgjørelser, da bruker du lang tid på å komme deg fremover her i verden. Vi snakker om meg som må spørre kjæresten min om hva slags sokker jeg skal ha med meg på tur når jeg skal pakke kofferten min. Jess.. så dårlig står det til med min evne til å bestemme meg for noe.
Så det å skulle ta en avgjørelse over hvilket parti jeg ønsker å stemme på.. Valget over hvem som skal være med på å styre dette landet i riktig retning.. det er både skummelt for meg og vanskelig. Menneskeheten har virkelig en lang vei å gå når det kommer til så mye. Og jeg som må stå i 20 minutter bare for å finne ut om jeg vil ha mørkegrå eller lysegrå skrivebok.. jeg burde vel kanskje ikke være den som skriker høyest når det kommer til det store valget.
For min del var det jo en IQ-test i seg selv når jeg endelig hadde kommet meg inn i valg-lokalet og dratt for den gardina så folk ikke ser hvilken lapp jeg trekker. Ja,tenk om noen skulle få med seg det.. KRISE! Uansett, jeg tok tak i den lappen jeg ønsket å legge i boksen og tenkte at nå gjør jeg noe godt for samfunnet, også åpnet jeg arket.. Jess, jeg hadde mest lyst til å bare legge den tilbake i hylla, snu på hælen og traske rett ut av det lokalet og late som dette aldri hadde skjedd. Alle navnene… så mange navn.. og jeg hadde ikke peiling på hvem de var eller hva det hele betydde? Rangere eller stryke dem? Hvorfor skal jeg det? Hvorfor har jeg rett til å bestemme hvem som går opp i lønn og hvem som får sparken om 24 timer? Jeg er ikke klar!
Det hele endte med at jeg med svettedråper i panna og på ryggen, brettet sammen lappen og gikk rett ut til boksen og fikk lagt den nedi. Sånn! Ingen vei tilbake! Nå løper jeg før noen finner ut at jeg ikke rangerte noen som helst!
Jeg tenkte å fortelle kort om meg selv. Hei, mitt navn er Kathrine Fredriksen, jeg er 23 år og bor i Hønefoss. Jeg er utdannet frisør med svennebrev, men nå jobber jeg innenfor markedsføring da jeg ønsket å prøve noe helt nytt og dette har virkelig forandret mitt perspektiv på så mye det siste halvåret.
Mine hjertesaker er dyrevelferd og selvbilde/selvtillit/selvaksept.. – kjært barn har mange navn.
Jeg er en av de som ikke aner hva jeg egentlig ønsker med livet mitt, men tar heller ting som det kommer, og holder alle dører åpne. Tidligere var drømmeyrket mitt veterinær, men da det kreves at du har større hjernekapasitet enn jeg klarer å oppdrive, så måtte jeg vinke farvel til den drømmen og hoppet inn i en ukjent verden som frisørlærling. Dette var noen veldig tøffe år, men jeg lærte så mye om meg selv og andre. Nå er jeg så glad for at jeg fullførte selv om skjebnen ledet meg en annen vei.
Jeg ønsker å være lykkelig, og at både jeg og mine nærmeste har et langt liv med god helse foran oss.
Jeg er ganske optimistisk når det kommer til min egen ståpåvilje og har prøvd så alt for lenge å finne frem til den lille treningsnarkomanen jeg tror bor inne i meg et sted. Så langt har jeg fortsatt ikke funnet henne.
Jeg tar ikke meg selv så høytidelig. For alt vi vet, lever vi kun èn gang og jeg akter å utnytte tiden til det fulle, utfordre meg selv og alltid pushe grensa litt lenger etterhvert som tiden går.
Jeg liker ikke svart kaffe, men med melk og sukker er det helt supert og noe jeg gjerne drikker hver dag.
Definer og sjiraffer fascinerer meg, de er såå fine! Jeg liker de!
Jeg lider av å være passiv-agressiv. Liker jeg deg ikke, får du aldri vite det.
Jeg elsker å synge og danse, men har verken sangstemme eller rytme i kroppen. Igjen – Vi lever kun en gang!
Det var sånn kort og greit om meg. Nå skal vi straks innta middag før det er kvelden. Snakkes snart ♥
