Nå har jeg unnasluntret trening i en uke, så når jeg våknet av vekkerklokka i dag tidlig var det ingen vei utenom. Jeg fikk ramlet ut av senga og kravlet inn på badet uten mobilen i hånda. Jeg har en lei tendens til å bli sittende på do med mobilen, men ikke i dag! I dag skulle jeg hive i meg frokosten med en gang og komme meg på trening. Etter å ha hatt diskusjon frem og tilbake med meg selv om jeg skulle kjøre bort til treningssenteret med unnskyldningen om at det er så kaldt, tok jeg meg selv hardt i nakkeskinnet og GIKK. “Skjerp deg, Kathrine! Det tar deg 5 minutter å gå bort! Du overlever 10 PLUSSgrader. Kom igjen!”
Åjada. Det var helt sant, jeg overlevde hele veien bort. Jeg overlevde styrkeprogrammet jeg hadde satt opp for dagen der jeg later som jeg har peiling på hva jeg driver med. Når sant skal sies har jeg ikke den fjerneste anelse! Og styrkeprogram? Pff! Jeg gikk bort til styrketreningsdelen og kikket meg rundt etter noe som var kjent. I dag skulle jeg trene armer og mage.. Jess.. Gjett hvem som plutselig stod der og tok knebøy med medisinball, etterfulgt av utfall mens hu vingla bortover på gulvet med banneord hengene etter seg.
Gjett hvem som begynte på rumpeøvelser hun er traumatisert fra etter å ha fått en strekk i rumpa for over 1,5 år siden. Åja! En strekk i rumpa! Det tok så mye som ett år før den ble borte. Ett år! Der det var vondt å legge skinka ned på madrassen på kvelden og høyre rumpeballe hang aldri med når jeg løp.
Og jeg skulle ta armer og mage i dag? Pff! Jeg har aldri vært så sår og støl i bein og rumpe når det ikke er leg-day før i morgen. Helt ærlig har jeg aldri forstått meg på leg-day heller. Hva gjør jeg i det hele tatt på et treningssenter?
Vel, svetten renner og jeg er dritsliten når jeg er ferdig, så jeg kommer da hvertfall i bedre form.
