Nå har jeg spist meg så overmett på wok at det er helt grusomt! Du vet når du er mett, men så fortsetter du å spise fordi det er så godt.. også småspiser du litt til , fordi til tross for at du er kvalm etter så alt for mye wokede grønnsaker og alt for store mengder med pasta, så er det fortsatt like godt! Hva gjør jeg med livet mitt?
Over til noe annet – denne uka har vært helt crazy! Den siste måneden har vært crazy, men denne uka har virkelig vært et kapittel for seg selv der jeg har løpt fra den ene jobben til den andre hver eneste dag. Jeg kjenner jeg ikke lenger går på reserve-batteriet mitt da det gikk tomt for lengst, så hvordan jeg ikke har krepert for fler timer siden, forstår jeg ikke. Arbeidsuka er nesten over, jeg fikk vasket bilen i dag og kan ta en velfortjent helg om ikke så lenge. Dette blir en helg jeg virkelig har sett frem til lenge!
Mamma bor en times tid unna, noe som ikke er så veldig langt, men i en travel hverdag, hun som reiser på hytta i helgene og jeg som har litt for mange baller i lufta i forhold til hva jeg selv klarer å holde styr på, så strekker liksom ikke tiden til. Jeg jobber mer eller mindre hver eneste dag frem til jul, og dette er en av de få frihelgene jeg har før det blir en liten pust i bakken i juleferien. Og hvilken mer perfekt måte å bruke denne frihelgen på, enn med min kjære, fantastiske mamma?!
Denne helgen skal gå til masse kos, god mat, godteri, filmer og bare nyte tiden og friheten sammen.
Det er helt uvirkelig, og helt ærlig har jeg vel fortsatt ikke kommet meg over det store sjokket!
Jeg reiser til tannlegen en gang i året. Det har jeg alltid gjort, og mest sannsynlig kommer jeg nok til å fortsette med dette så lenge jeg lever. Jeg er den heldige vinneren av “tenner som er laget av porselen” – AKA de tåler ingenting! Jeg pusser tennene morgen og kveld, og har minst ett hull hver eneste gang jeg reiser til tannlegen. Deretter begynte jeg med en tannkrem med enda mer fluor – fremdeles to – tre hull neste gang jeg satt i tannlegestolen. Deretter begynte jeg å bruke en elektrisk tannbørste isteden for – og halleluja!
Når jeg var hos tannlegen nå for et par uker siden kom ordene jeg ikke har hørt mer enn tre-fire ganger i mitt liv.
HVA?? NULL? Som i ingen i det hele tatt? Ikke et lite ett en gang? Er du sikker?! Ååååjaaa!
Jeg satt der i min egen lykkerus og nesten ristet i stolen, helt til tannlegen skulle fjerne tannstein.. FYY FADER! Det er jo nesten like vondt som selve boringen! Men det var fort overstått, tennene mine ble pusset og jeg ble sendt ut døra. Herreguud så glad jeg var! Ingen hull! Ingen bedøvelse! Det føltes som jeg ikke hadde vært hos tannlegen i det hele tatt, da jeg reiser derfra rusa på bedøvelse hver eneste gang og kan ikke kjenne halve munnen min. Men neida.. ingen hull! IKKE ET ENESTE ETT!
Igjen – dette var rett etter vi kom hjem fra USA, men jeg er fortsatt så lettet og glad. Når du kan telle på èn hånd antall ganger du får høre dette, så kan jeg love at du blir overlykkelig når det faktisk skjer.
Jeg føler meg seriøst full enda, og jeg drakk kun èn drink på lørdag. Men det kan sammenliknes med å to dager senere fremdeles være på en stigende rus, og jeg er overbevist om at hvis noen tar promilletest på meg nå, så har jeg ikke lov til å kjøre bil. Så jeg safer og går til jobben i dag. Neida, det er bare jetlagen som sitter helt vanvittig akkurat nå. Jeg hater denne følelsen! Og jeg hater å være så trøtt men ikke klare å sove ordentlig fordi det er midt på dagen når jeg forsøker å sove. California er 9 timer bak Norge, så det er ikke rart hodet og kroppen min er helt på bærtur nå.
I går presterte jeg jo å sovne på sofaen et par timer, i tillegg til å våkne i natt ca tre ganger av mareritt. Mareritt som var så sterke at jeg var skikkelig andpusten da jeg våknet. Jeg hater sånne netter! Jeg hater å reise! Selve turen er alltid en eneste stor fryd, men reisedagen tar alltid knekken på meg, og den helsikes jetlagen i etterkant. Hrmf.. jeg orker jo ingenting!
Hvordan havnet jeg her? Hvor er jeg? Hvilket år er det? Hvem er jeg?
Jeg forstår virkelig ikke opp og ned på noe som helst i dag og det var vel ikke noe annet å forvente heller etter den supre timingen på hjemreise og jobbfest. Men jeg ville bli med! Fordi jeg visste det kom til å bli gøy! Og koselig… og sosialt! Og det var det! Vi storkoste oss i går med god mat og god underholdning, men fy fader så sliten jeg er. Hadde jeg kunnet så skulle jeg gjerne sovet i tre døgn nå… jeg kjenner på hele kroppen at det hadde jeg klart helt fint! Det finnes ikke tvil!
Leiligheten.. de kjente luktene og de kjente lydene. Lyden av naboen i første etasje som nyser kl 21 hver eneste kveld. Helt seriøst, det slår aldri feil! Det er så deilig å være hjemme igjen, men som jeg nevnte i innlegget mitt på fredag, så vet jeg at grep må taes. Jeg bare vet ikke hvordan, når eller i hvilken rekkefølge. Jeg vet ikke en gang hvor. Så det er mine tanker for søndagen.
Og jeg skal på jobb i morgen.. i denne tilstanden? Hah! Jeg legger meg og sover til jeg starter på jobb kl 15. Nei, men seriøst jeg skal sove.. lenge!
Koffertene er pakket og vi er klare for å dra. Det føles ikke virkelig – har jeg vært her i fire uker allerede? Jeg husker jeg gikk inn døra til denne leiligheten og tenkte for meg selv “En hel måned.. det skal bli så fantastisk! Det er en hel evighet!” Og nå sitter jeg her i en ren leilighet med kofferter ved siden av meg klar til å kysse California farvel nok en gang. Igjen! Enda en gang reiser jeg fra dette stedet med en klump i magen. Hvorfor? Det er jo så deilig å komme seg hjem! Det er så fantastisk i Norge i mine trygge vante omgivelser. Kanskje det er det som er problemet… mine omgivelser.
Jeg har tenkt mer og mer på det i det siste – hvor vil jeg ende opp? Hvor hører jeg til? Hvor er min fremtid? Er det en ting jeg hvertfall har funnet ut etter å ha vært i tenkeboksen i fler uker, så er det at min fremtid er ikke i Hønefoss. Jeg skal være totalt ærlig – det er ikke der jeg kommer til å vokse. Det er ikke der mine muligheter er. Jeg ser mot horisonten, langt forbi den trygge lille byen jeg har kalt hjemme hele livet mitt. Jeg har alltid bodd på utsiden av byen, men likevel er det den som har stått mellom meg og min vekst. Er det menneskene i den? Er det fortiden i den? Jeg aner ikke. Det er kun èn ting jeg vet, og det er at min fremtid er ikke der.
Så ja, dette er vel meg som sier at en av mine store åpenbaringer på denne turen er at jeg må bort. Jeg må bosette meg et nytt sted. Ikke fordi det forventes av noen, eller fordi noen andre tvinger meg, men fordi det føles rett for meg.
Hønefoss/Hole har alltid vært min trygge havn. Det er der jeg vokste opp og der jeg har alle minner – både gode og vonde. Men på denne turen har jeg innsett at jeg trenger å finne meg selv utenfor denne trygge havna. Jeg trenger å la båten sette kurs mot ukjent farvann, til dit horisonten fører meg.
Jeg våknet opp i dag og følte meg mørbanket. Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, hadde ikke lyst til å gå ut. Jeg ville bare bli liggende i senga og ikke gjøre noe som helst. Samtidig vil jeg hoppe opp fra senga og virkelig gripe dagen! Jeg vil gjøre alt på så kort tid som overhode mulig – gjøre noe med livet mitt.
Jeg ble liggende i senga en stund før jeg bestemte meg for å stå opp. Fikk tasset meg ut i stua, uten klær på. Tok tak i hettegenseren som lå i sofaen, dro den på meg i de mest rolige bevegelsene jeg kunne.
Her skal jeg bli i dag. Etter hvert eneste kurs blir jeg nesten litt deprimert over at det hele er over. Jeg gruer meg og er nervøs i forkant, storkoser meg og har nerver i halsen mens det pågår, etterpå er jeg så glad, fri og trist. Det denne reisen gjør med meg er helt uvirkelig. Det som er enda tristere er at jeg ikke kan forklare det til noen. For det første fordi det er umulig å beskrive det, for det andre fordi jeg ikke gidder å kaste bort tiden min. Det lille jeg har forsøkt å fortelle har ikke blitt særlig godt tatt i mot og jeg har følt meg avvist. Helt greit, jeg vet selv hva som er viktig for meg. Jeg vet selv hva som er riktig, og hva som er virkelighet for meg.
Jeg trenger ikke at noen forstår. Det viktigste for meg er at jeg selv forstår, at jeg velger å tro på meg. Da trenger ikke alle andre gjøre det.
Nå skal jeg binge-watch’e filmer på Netflix, mens jeg spiser rista brød med Nutella. Seriøst noe av det beste som finnes!
Hodet mitt er totalt fylt opp og skal ta til seg enda mer lærdom i dag. Jeg er sliten og trøtt, nedtrykket og ferdig. Men samtidig er jeg våken, energien er på plass og jeg er excited for denne dagen! Dette er kjempe tøft og tar virkelig knekken på meg, men det er bare så fantastisk! Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.
Nå må jeg komme meg av gårde da vi skal spise frokost sammen alle sammen.
Pust med magen og ha tunga rett i munn. Ro ned nervene, bare husk å puste! Det er slik jeg sitter nå. Dette var tøft forrige gang, og jeg vet det vil bli enda tøffere nå. Men det er det som er så fantastisk med denne utdannelsen – du står aldri stille! Det vil føles sånn, fordi det er så ekstremt vanskelig og du føler du ikke får til noe som helst. Men i mellomtiden tar du bittesmå musesteg fremover. Og så lenge det går fremover, så spiller det ingen rolle hvor lang tid det tar.
For fem måneder siden var jeg så nervøs at jeg nesten tissa på meg. Nå er nervene på et sånt sted der det føles som jeg skal besvime når som helst. Dette går fint! Jeg vet jeg kan! Denne gangen er jeg bedre rustet. Denne gangen skal jeg klare det, slik som forrige gang – bare BEDRE!
Jeg kommer til å være på kurs hele dagen i dag og i morgen. Det er såvidt tid til lunsj, og do-pauser er ikke-eksisterende. Det vil bli intenst og jeg kommer til å være totalt utslitt både før og etter. Men ikke underveis. Da er jeg i en egen boble der jeg suger til meg all informasjon. Fokuset og hodet mitt jobber på høygir og dette er vel det nærmeste jeg kommer å være rusa.
Jeg hadde ikke mer enn trykket på publiser-knappen på innlegget i går der jeg nevner at det er uka før mensen… gjett hva jeg møtte da jeg gikk på do like etterpå. Jess… og jeg hadde på meg hvis truse! Takk gud for at jeg gikk på do i akkurat det sekundet, for trusa var like hvit som da jeg tok den på meg. Tre dager før jeg egentlig skal gjennom det helvete her, men det går fint. Da er det fortere overstått! TMI for noen? I will NOT apologize.
Nå i skrivende stund har jeg så sinnsykt nerver! I morgen er dagen! Enda et nytt kurs står for tur og jeg sitter her med klump i magen og halsen, mens hendene mine skjelver og jeg svetter på ryggen. Det var så nervepirrende forrige gang, men så fantastisk samtidig! Jeg kan ikke tro at det allerede har gått fem måneder siden jeg satt i det rommet. FEM MÅNEDER føles seriøst som to uker! Og nå er jeg tilbake.
Alt er pakket og klart til jeg skal møte opp der klokken 07:30 i morgen tidlig. Pakket.. hah! Det er ingenting jeg trenger å ha med meg, da vi får det vi trenger der. Selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg også helt vanvittig mye!
