Koffertene er pakket og vi er klare for å dra. Det føles ikke virkelig – har jeg vært her i fire uker allerede? Jeg husker jeg gikk inn døra til denne leiligheten og tenkte for meg selv “En hel måned.. det skal bli så fantastisk! Det er en hel evighet!” Og nå sitter jeg her i en ren leilighet med kofferter ved siden av meg klar til å kysse California farvel nok en gang. Igjen! Enda en gang reiser jeg fra dette stedet med en klump i magen. Hvorfor? Det er jo så deilig å komme seg hjem! Det er så fantastisk i Norge i mine trygge vante omgivelser. Kanskje det er det som er problemet… mine omgivelser.

Jeg har tenkt mer og mer på det i det siste – hvor vil jeg ende opp? Hvor hører jeg til? Hvor er min fremtid? Er det en ting jeg hvertfall har funnet ut etter å ha vært i tenkeboksen i fler uker, så er det at min fremtid er ikke i Hønefoss. Jeg skal være totalt ærlig – det er ikke der jeg kommer til å vokse. Det er ikke der mine muligheter er. Jeg ser mot horisonten, langt forbi den trygge lille byen jeg har kalt hjemme hele livet mitt. Jeg har alltid bodd på utsiden av byen, men likevel er det den som har stått mellom meg og min vekst. Er det menneskene i den? Er det fortiden i den? Jeg aner ikke. Det er kun èn ting jeg vet, og det er at min fremtid er ikke der. 

Så ja, dette er vel meg som sier at en av mine store åpenbaringer på denne turen er at jeg må bort. Jeg må bosette meg et nytt sted. Ikke fordi det forventes av noen, eller fordi noen andre tvinger meg, men fordi det føles rett for meg.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Hønefoss/Hole har alltid vært min trygge havn. Det er der jeg vokste opp og der jeg har alle minner – både gode og vonde. Men på denne turen har jeg innsett at jeg trenger å finne meg selv utenfor denne trygge havna. Jeg trenger å la båten sette kurs mot ukjent farvann, til dit horisonten fører meg.