Jeg våknet opp i dag og følte meg mørbanket. Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, hadde ikke lyst til å gå ut. Jeg ville bare bli liggende i senga og ikke gjøre noe som helst. Samtidig vil jeg hoppe opp fra senga og virkelig gripe dagen! Jeg vil gjøre alt på så kort tid som overhode mulig – gjøre noe med livet mitt.
Jeg ble liggende i senga en stund før jeg bestemte meg for å stå opp. Fikk tasset meg ut i stua, uten klær på. Tok tak i hettegenseren som lå i sofaen, dro den på meg i de mest rolige bevegelsene jeg kunne.
Frokost..
Kaffe..
Netflix..
Her skal jeg bli i dag. Etter hvert eneste kurs blir jeg nesten litt deprimert over at det hele er over. Jeg gruer meg og er nervøs i forkant, storkoser meg og har nerver i halsen mens det pågår, etterpå er jeg så glad, fri og trist. Det denne reisen gjør med meg er helt uvirkelig. Det som er enda tristere er at jeg ikke kan forklare det til noen. For det første fordi det er umulig å beskrive det, for det andre fordi jeg ikke gidder å kaste bort tiden min. Det lille jeg har forsøkt å fortelle har ikke blitt særlig godt tatt i mot og jeg har følt meg avvist. Helt greit, jeg vet selv hva som er viktig for meg. Jeg vet selv hva som er riktig, og hva som er virkelighet for meg.
Jeg trenger ikke at noen forstår. Det viktigste for meg er at jeg selv forstår, at jeg velger å tro på meg. Da trenger ikke alle andre gjøre det.
Nå skal jeg binge-watch’e filmer på Netflix, mens jeg spiser rista brød med Nutella. Seriøst noe av det beste som finnes!
