Hei dere! Long time, no see og alt det der! Nå har jeg ikke skrevet her inne på en måned, og det kjenner jeg! Herregud som jeg savner å poste ting og skape noe eget! Jeg kommer sakte men sikkert inn i det igjen nå i juli, og det skal bli så deilig! For dette gjør noe helt eget med meg!
Hva har skjedd siden sist? Mye jobb, enda mer trening, for lite søvn og for mye rot. Det er de siste par månedene kort oppsummert. Så istedenfor å se tilbake på alt jeg ikke fikk tid til, la oss heller se frem på alt vi har i vente og tenke at herfra kan det bare gå oppover! I helgen fikk jeg et avbrekk, noe som var helt magisk! Vi dro til Tønsberg hele familyen, kun for avslapning og kvalitetstid, noe som var helt amazing!
Dette har vært en fantastisk helg med så mye god mat og alt for mye is – det perfekte liv med andre ord!
På fredag kjørte vi til Tønsberg og var klare for en helg med full avslapning. Vi gikk opp til Slottsfjellet med hver vår is i hånda. Pappa hadde kjøpt seg sko på kjøpesenteret på fredag, men de måtte byttes da de var for små. Lørdag byttet vi dem inn i noen andre sko, etter en halvtime viste det seg at disse ikke var helt riktig de heller. Fire turer til på kjøpesenteret senere, så var vi endelig ferdig med sko-prøvingen.
Mange gode samtaler, mye latter og herlige gåturer på brygga.. jeg kan virkelig ikke klage på denne helgen, og jeg håpet den aldri ville ta slutt. Jeg har ikke vært i Tønsberg før, og dette blir helt klart ikke den siste gangen. Veldig fint sted og sommerfølelsen boblet over i kroppen! Endelig er det sommer, dere!
Jeg har ikke noe annet å si om helgen enn PERFEKT!
Tidligere var biffsnadder virkelig noe av det beste jeg visste om! Nå er det fler år siden jeg spiste det sist, så når jeg så det på menyen på den ene restauranten, så måtte jeg gripe sjansen! Etter vi var ferdig med å spise, fortalte Sissel at “Man skal være forsiktig med å bestille biffsnadder, for det er lett å bli matforgiftet. Jeg ble det èn gang, og jeg spiser det aldri igjen!” Jah.. takk for informasjonen… neste gang kan du gjerne fortelle meg at jeg skal dø FØR jeg spiser det som skal ta livet av meg..
Til info så ble jeg ikke syk! Og maten var veldig god!
Cinnabon! Et eget paradis skapt for å lage verdens beste kanelboller og gi folk diabetes.
Vi måtte jo reise dit!
Så vi rettferdiggjorde denne kaloribomba med å gå til det store mekka av kanelbollehimmelen. Og det her er seriøst den beste kanelbolla jeg har spist i hele mitt liv! Den var så fersk, så gooey, så… perfekt! Jeg får vann i munnen bare av å poste dette bildet!
Så om du er i nærheten av Cinnabon en gang, så anbefaler jeg deg virkelig å reise dit! Spørsmålet er ikke om du liker kanelbolle en gang, for i mitt hode så liker alle kanelbolle! 😅
I går var dagen mine barndomsdrømmer skulle gå i oppfyllelse! Det som ble vist på reklamen før en hver Disney-film og jeg kunne nesten ikke vente til den dagen jeg også skulle få oppleve det! Mikke, Minnie og det store slottet! Disneyland, der drømmer blir virkelighet og verden der ute ikke lenger eksisterer.
Vel, den eksisterte da, for å si det sånn! Mennesker – uansett alder – som tramper meg ned. Jeg ble helt satt ut av hele stedet. Var dette drømmen? Jeg trodde jeg skulle se barn være i like ekstase som det jeg hadde vært da jeg var liten, avslappede mennesker overalt, men nope! Alle var helt ville i blikket og like forvirra som meg over hvor i alle verden man skulle finne neste do. Og hvor går jeg for å kjøpe den isen alle flyr rundt med?
Mikke-ører i alle farger du kan tenke deg, klissvåte mennesker etter tømmer-renna og masse latter og skriking – akkurat slike ting jeg elsker! Jeg koste meg masse og jeg vet 7 år gamle Kathrine hadde vært så stolt av meg akkurat nå! Lite visste jeg den gang at jeg en dag skulle få reise til Disneyland. Og lite visste jeg da hvor skuffet jeg ville blitt over at slottet ikke var å finne noe sted, Mikke gikk ikke rundt i gatene og Donald var på ferie.
Vi var også inne i Snøhvit sin verden, og jeg kan med hånda på hjertet si at hadde jeg gått inn der da jeg var liten – jeg hadde blitt traumatisert for livet! Jeg var så redd for heksa i Snøhvit, og det dukket opp figurer av henne overalt på de skrekkeligste måtene du kan tenke deg som barn! Så for min del så var det vel bra at jeg kun opplevde Disney On Ice. Det var trygt og jeg fikk en tryllestav med stjerne i tuppen, som lyste opp når du viftet med den. Det var den magien jeg trengte!
Til tross for skumle hekser og så hadde vi en kjempe fin da i Disneyland! ❤️
De siste dagene har flydd av gårde til noe av det mest time consuming og kjedeligste jeg vært borti noensinne! Blogsoft blir lagt ned om noen få dager og jeg har laget omtrent fire blogger siden jeg var 14 år, så blogg har på en måte alltid vært en del av livet mitt.
Nå som Blogsoft forsvinner, så forsvinner også mine tidligere blogger. Greit nok, for de brukes ikke likevel. Men på disse sidene er det uendelig mange minner!
Disse dagene har gått til å lage min egen backup av alle innlegg, alle bilder – hver minste ting jeg har skrevet og foretatt meg fra den dagen jeg klikket «Opprett Blogg» på blogg.no
Det er skummelt å tenke over hvor fort tiden går!
Sommerferien 2009 og Påskeferien 2010.
2 0 1 0
2 0 1 1
2 0 1 2
2 0 1 2
2 0 1 3
Hvert eneste bilde har så uendelig mange gode minner bak seg!
Jeg tenker det er på tide med enda en liten throwback til en av de herlige parkene vi var på i California! So here it goes.
Når man bestiller billetter til Discovery Cove får man med inngangsbilletter til Aquatica og SeaWorld. Aquatica hadde vi lyst til å reise til så R kunne få prøvd seg i vannskliene, jeg visste jo ikke om jeg turde, men det endte jo med at jeg hadde tatt alt før jeg visste ordet av det.
Men inngangsbilletten til SeaWorld var vi usikre på om vi kom til å bruke. Vi har jo alle hørt så mye fælt om SeaWorld og hvordan de behandler dyr. Men på grunnlag av informasjonen vi fikk på Discovery Cove om hvor mye lenger definer lever i den parken i motsetning til om de skulle vært ute i det fri, tenkte vi at det kan jo ikke skade å bruke den billetten inn til SeaWorld. Dyrene på Discovery Cove så ut til å ha det helt fantastisk, og i og med at det er samme eiere, så ville vi gi det et forsøk. Men for å være ærlig så dro vi til SeaWorld kun for å ta berg-og-dal-banene. Vi hadde fått vite at det var tre stk i denne parken og vi ville selvfølgelig ta alle sammen. Vi følte oss ganske teite der vi gikk. Kommer ramlende inn på SeaWorld kun for å ta mer berg-og-dal-baner. Haha!
Men det var så verdt det! I denne parken satte jeg meg inn i den banen som skulle vise seg å bli min favoritt av absolutt alle jeg har tatt! Og jeg har satt meg inn i en del slike seter. Men dette var annerledes.
Mako – Når jeg satte meg inn i denne fikk jeg en sterk tvil skyllende over meg. Skal den bittelille bøylen som går over lårene mine holde igjen hele kroppen min? Seriøst? Hva om den slipper taket? Hva om den går ut av sporet sitt der ute? Jeg rakk ikke stille noen spørsmål før vi var på vei opp bakken. Og denne gikk høyt opp! Jeg trodde Rockit på Universal Studios var bratt på veien ned, men denne her! Å fy fader jeg er glad jeg gikk på do før vi tok denne ellers hadde jeg seriøst tissa på meg! Det var så bratt og så langt ned! Det suget i magen idet vi kjører over kanten! Woho! Jeg har levd på det rushet helt siden den dagen! Denne tok vi vel tre ganger.
Manta – Du satte deg i et sete der du ble spent fast over brystet og ved anklene, deretter ble setene vippet fremover slik at du lå på magen. Jeg var kjempe redd for å sette meg inn i Rockit, der var Runar ganske rolig. Her derimot var det jeg som måtte roe ned han. Han sa om og om igjen mens vi stod i kø “Hvis jeg ikke tør, så SKAL du ta den!” Jeg? Aleine? Som i… bare meg? Men det hele endte med at jeg klarte å roe ned han på samme måte som han hadde beroliget meg noen dager før.
Vi satte oss inn i denne maskinen, ble spent fast og den begynte å gå. “Hvorfor gjør vi sånne ting som dette her?” rekker jeg å si til Runar mens vi er på vei opp bakken før vi plutselig flyr. Det var en helt fantastisk følelse og selv Runar som gruet seg så mye storkoste seg. Dette ble også hans favoritt over alt vi har tatt. Og de fleste berg-og-dal-baner vi har tatt, har vi opplevd sammen. Jeg er så glad for at jeg er sammen med en som nyter dette like mye som det jeg gjør. Vi endte opp med å ta denne tre ganger.
Kraken – Når jeg tenker over det så ble alle disse attraksjonene i denne parken våre favoritter, Denne var også helt super, det eneste negative var at den ristet mer enn de andre, noe som gjorde at jeg ikke følte meg like trygg. Men likevel var den helt super.
Mens vi stod i køen til denne her begynte hele kroppen min å skjelve. Skulle jeg virkelig gå inn i et stort rør og vente på at gulvet skulle forsvinne under meg? Frivillig? For ja, det er akkurat det som skjer inne i et sånt rør.
Hun som stod ved det røde røret så at jeg var veldig redd og prøvde å roe meg ned med at dette er den minst skumle av alle sammen. Den mildeste av alle vannskliene i parken. Seriøst? Isåfall reiser jeg hjem!
Etter litt mer overtaling, gikk jeg inn i røret, lente meg godt inntil veggen bak meg, krysset armene og beina, for så å vente på støtet. Hun som skulle trykke på knappen kikket inn vinduet og viste tommel opp for å sjekke om jeg var klar. Det fantes ikke en celle i kroppen min som ville vise henne en tommel som peket oppover. Men av en eller annen merkelig grunn, så gjorde hånden min bevegelsen for meg! Åh fuck! Hva har jeg gjort nå?! Jeg vil ut! Jeg vil hjem!
Sett meg i en helt sinnssyk berg-og-dal-bane! Jeg tar heller det enn vannsklier! Og hvertfall denne her!
Plutselig hørte jeg en stemme der inne med meg. En stemme som telte nedover. Gud som jeg hadde lyst til å løpe ut derfra!
3 . 2 . ….. 1 BOOM
Jeg rakk ikke en gang reagere før gulvet forsvant under meg og jeg kjenner at jeg faller. Etterfulgt av vann som blir skylt over hodet mitt mens ryggen klarer å stabilisere 100% kontakt med sklia igjen. Deretter begynner panikken å smyge seg på! Får… ikke… hugh… pust..he…
Også kjenner jeg det..
Følelsen av å gli.
Dette var jo ikke så ille..
Bortsett fra alt vannet som kommer i ansiktet mitt på vei ned.
SPLOSJ! Så var jeg nede. Hvem skulle trodd, hæ? Meg!!! Inne i et sånt rør!
Etter et dobesøk, går vi til neste sklie, henter en blå matte og kommer oss opp alle trappene for å stille oss i kø. Og jeg begynner å skjelve igjen. Du skal ligge på magen på en blå matte, skli gjennom et mørkt rør, så kommer du ut i fri luft, deretter kommer stupet. Rett ned, hodet først… på magen!
Tårene presser seg frem i øynene mine og jeg kjenner frykten nok en gang sprer seg i kroppen min. Jeg tør ikke! Hva om man tipper fremover i det man er på vei ned stupet? Da mister kroppen grep til sklia, du ramler fremover, tar en trekvart salto på vei ned, så brekker du nakken.. også dør du…
Oh heell noo!
Gruppen før oss stilte seg klare ved hvert sitt rør med matten foran seg, klare til start. Det røde lyset skinner fremdeles… når som helst nå. Grønt lys, de sparker i fra og off they go!
Min gruppe står for tur. Jeg går bort til sklien jeg har fått tildelt, men jeg er den eneste som ikke stiller meg opp. Jeg feiger ut! Jeg klarer ikke! Hva om? Hva hvis? Jeg er ikke klar for å dø i dag! Jeg vil ikke sitte i rullestol! Jeg vil ikke havne i koma! Pliis ikke tving meg!
To av guttene som skulle skli med oss kikker på meg, etterfulgt av en rolig stemme
“It’s not that bad!”
Jeg vet ikke hva som skjedde, men før jeg vet ordet av det, går kroppen min med bestemte steg bort til min sklie. Jeg stiller meg klar med alle de andre, når vi får grønt lys – sparker jeg fra.
Jeg er inne i enda et rør! På en matte, på magen… med hodet først..
No way back now!
Hva tenker jeg med?! Panikken sprer seg i hele kroppen min idet jeg ser et glimt av lys i enden. Ånei! Nei, nei… neineineineinei Jeg angrer! Jeg vil ikke!
Der kommer stupet, og jeg forstår at det er nå jeg bare må ligge stille. Ikke len deg fremover.. ikke bakover.. dette er ikke tidspunktet å få hysterisk anfall, Kathrine. Pust med magen! Bare bli liggende!
Suget.. rushet som ilet gjennom meg på vei ned. Friheten av å kjenne kroppen din i “fritt fall” på denne måten… En helt ubeskrivelig følelse!
Vel nede holdt jeg på å drukne av alt vannet jeg inhalerte de siste 5 meterne.. men likevel ropte jeg “EN GANG TIL! EN GANG TIL!”
Vi gjorde det igjen, og jeg fikk bare enda mer vann i nesa. “EN GANG TIL!”
Jeg forstår virkelig ikke hva som egentlig gikk av meg.. men vi tok den tre ganger på rad. Jeg som var sikker på at jeg kom til å dø. Men neida.. Det rushet på vei ned.. det var det som drev meg. Det var det som fikk meg til å fortsette. Det ble litt som en berg-og-dal-bane. I det minste er det nok det jeg innerst inne fortalte meg selv.
På turen vår til Orlando, nevnte kjæresten min at det var en vannpark vi kunne reise til. En med masse vannsklier, bølgebasseng, og et basseng med strøm slik som på Discovery Cove. Ehm.. Unnskyld meg.. sa du vannsklier? Som i at vi reiser til en park full av vannsklier? Frivillig? Hva skal vi der? Ikke tving meg til dette, vær så snill!
Vi ble enige om at hvis han ønsket å ta vannsklier, så skulle han få gjøre det, jeg kunne helt fint stå å se på. Null problem. Jeg kunne plaske i strøm-bassenget mens han tok vannsklier.
Men det hele endte med at jeg ble med på en vannsklie, så enda en. En til som var så langt utenfor min komfortsone, og en til, hvorfor ble jeg med på enda en? Før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt hver eneste vannsklie i hele parken! Hvem skulle trodd det? Jeg føler virkelig jeg har overgått en evig lang frykt der jeg helt til nå såvidt har turt å ta vannsklier som er skapt for små barn.
Den turen for to år siden åpnet øynene mine for vannsklier, men jeg skal ærlig innrømme at nå som det er såpass lenge siden jeg tok en vannsklie sist, så er jeg nesten litt redd igjen. Men ikke fullt så ille, og det er en deilig følelse. En skikkelig deilig følelse!
Nå når jeg ser tilbake på denne dagen og søker opp videoer på YouTube av de forskjellige skliene kan jeg ikke tro at jeg faktisk har tatt alle sammen! Hvordan turde jeg? Jeg er verdens største pingle når det kommer til vannsklier, men denne dagen fikk jeg tydeligvis så mye mer mot enn jeg tror er sunt.
Så klart, jeg var pissredd før hver eneste sklie, men det var så gøy og jeg likte hver eneste en! Favorittene og også de jeg var mest redd for er Ihu’sBreakaway Falls og Taumata Racer
Hadde du sett meg før jeg tok disse så hadde du nok anbefalt meg å ikke gjøre det. Som sagt.. jeg tar alt av berg-og-dal-baner, men det er noe med vannsklier som får det til å gå kaldt nedover ryggen min.
Det var noen helt magiske dager når vi var i Orlando, og jeg kan virkelig ikke tro at jeg har vært så heldig å få oppleve dette stedet. Ikke nok med det, vi var på Universal Studios hele tre dager, i tillegg til tre andre parker i løpet av uken! Når jeg ser tilbake på denne turen klarer jeg ikke å la være å smile. Livet var rett og slett perfekt!
Men over til Universal Studios, det var jo helt vanvittig mye å se og gjøre i disse to parkene og som forventet så fikk vi jo et lite knippe med favoritter, og jeg har lagt til en link til attraksjonene på selve navnet så dere kan ta en nærmere titt om dere ønsker.
Jeg tar absolutt alt jeg kommer over av berg-og-dal-baner. I det minste liker jeg å tro det. Jeg elsker de banene som går fort, har krappe svinger og gjerne har noen looper. Så jeg anser meg selv som ganske tøff når det kommer til dette vidunderet av en oppfinnelse. Men her.. Når jeg stod i kø til Rip Ride Rockit.. Jeg tror virkelig jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv! Jeg kan være nervøs, grue meg og bli veldig spent. men dette var frykt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til R at “Jeg tør ikke” og jeg aner ikke hvor mange ganger tanken streifet meg å feige ut. “Det er jo ikke noe big deal.. jeg har tatt mye annet som er ille, så dette forandrer ikke at jeg er tøff når det kommer til berg-og-dal-baner” sa jeg til meg selv mens vi gikk opp trappene. Men jo.. det ville forandret mye.
R forsøkte å roe meg ned ved å si at “Du har tatt ting som er verre enn dette her. Det eneste som er ekkelt er den bakken som går rett opp 90 grader.” Jess! Helt riktig! Det er nøyaktig DEN jeg er piss redd for! Vi satte oss inn og jeg trodde jeg skulle få anfall idet jeg ble spent fast. Skal den lille greia der holde meg igjen? Opp der? Å herregud! Vi hadde bare noen få sekunder på oss til å finne en sang vi kunne høre på underveis. “Hvilken sang? Hvilken sang?!” ropte jeg til R da det tydeligvis var veldig viktig for meg å ha samme sang som han. Jeg tror det roet meg ned nok til at jeg ikke bare hoppet ut av denne vogna som skulle kjøre meg rett i døden. Trodde jeg hvertfall på det tidspunktet.
Det verste med denne turen var den bakken på 90 grader. For mens vi var på vei opp føltes det som jeg skulle ramle bakover. Det føltes virkelig som spennen som skulle passe på meg og mitt liv, ikke holdt godt nok fast i meg. Men jo.. problemet er at setene er jo vinklet litt bakover så du skal sitte komfortabelt, så når du skal opp denne bakken så vil du føle at du ramler bakover. Dette var en veldig ekkel følelse, men til tross for det så tok vi den to ganger til da vi begge likte den så godt. Det er noe helt annerledes fra alt annet vi har satt oss i fra før av, og resten av turen var bare morsom. Så de 12 sekundene før man nådde toppen av bakken, det skulle jeg klare å holde ut. Men etter gang nr to digget jeg hele berg-og-dal-banen.
Legg merke til at disse to er vann-attraksjoner, noe jeg egentlig ikke er så begeistret over. Men disse her.. wow! Den førstnevnte ble min favoritt i hele parken. Det er slik som tømmer-renna, men mye brattere. Vi var spent fast med belte, så det var kanskje derfor jeg følte meg trygg nok til å bare nyte selve turen istedenfor å uroe meg for at jeg skulle vippe fremover. Første turen med denne var jeg veldig redd, men så fort vi hadde kommet oss ned bakken var det jeg som maste på R “En gang til! En gang til!”
Dragon Challenge
Her sitter du under banen og det var vel denne vi endte opp med å ta flest ganger. Det var bare helt fantastisk å kunne dingle med beina mens du suste gjennom banen! Første gangen vi satte oss inn i denne var vi sikre på at vi skulle kjøre om kapp med den andre, for det er nemlig to identiske baner med hver sin vogn. Den ene er oransje og den andre er blå. Skuffelsen var vel tilstede når vi fant ut at vi ikke skulle kjøre om kapp. Men vi digget denne likevel og favoriserte vel den oransje, så det var den vi endte opp med å ta flest ganger. Etter å ha gjort litt research nå har jeg funnet ut at denne berg-og-dal-banen tidligere har vært slik vi så for oss, der det er et race om å komme først. Men etter noen uhell der noen ble skadet fordi vognene kom for nærme hverandre, begynte de å sende dem ut med noen sekunders mellomrom istedenfor samtidig. Og nå viser det seg at de dessverre stengte Dragon Challenge for ??? dager siden. 4.september var siste gang man kunne kjøre denne da de nå skal rive den 18 år gamle banen til fordel for en ny Harry Potter Thrill Ride. Trist men også fullt forståelig da man var avhengig av å sitte foran i vogna for å få optimal opplevelse.
Den magien de har klart å skape med den store 4D verden i disse parkene er helt ubeskrivelig! Du føler virkelig at du er en del av hva som skjer på skjermen foran deg. Jeg skreik og lo om hverandre og den følelsen av å sitte der er virkelig ubeskrivelig! Jeg kjenner jeg får et deilig sug i magen av å tenke på følelsen det ga meg. Vi likte også begge to Minions, men de tre som er nevnt over her var helt klart favorittene.
Hulken var også veldig bra, men setene ristet litt, noe som gjorde at jeg fikk veldig vondt i hodet allerede halvveis i Berg-og-dal-banen. Trist, for denne kunne vi gjerne tatt fler ganger enn to om den ikke var så ubehagelig.
Dette er parken for meg! Jeg elsker alt av berg-og-dal-baner og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten denne type spenning og adrenalin i livet mitt! Fy fader så mye gøy vi hadde det i disse to parkene!
I Universal Studios er det veldig mange 4D opplevelser. Du stiller deg i kø, og får utdelt briller før det er på tide å sette seg i ditt sete, spenne deg fast og bli med på turen. Som om det ikke var nok at det føles som om du får en Minions rett i fanget, så er det også spesialeffekter der du får dråper med vann i ansiktet, i tillegg til at setet du sitter i beveger seg. Du får følelsen av at du er en stor del av det som skjer på skjermen.
I denne parken gikk vi inn hver og en av disse bygningene som hadde 4D, det var kun èn som var i overkant dårlig og som de kunne ha revet ned for å bygge noe nytt. Noen av tingene var veldig rettet mot barn, mens mesteparten av det virkelig var helt fantastisk å ha vært med på.
Den andre parken – Universal Island Of Adventure var spikket full med Berg-og-dal-baner, vann-attraksjoner, og ikke minst noen fler 4D opplevelser. Vi var fast bestemt på å ta hver eneste en! Noe vi også endte opp med å gjøre, vi fikk jo så klart våre favoritter, noe jeg kan skrive om i et eget innlegg, så kan vi heller nyte bildedrysset fra dette paradiset!
Jeg hadde det helt fantastisk og skulle virkelig ønske jeg kunne skrudd tiden tilbake til denne turen og oppleve disse dagene igjen, for det var helt magisk! Og før jeg visste ordet av det, var vi der plutselig igjen i år! Jeg var i en eneste stor lykkerus der jeg hoppet rundt som en liten unge som skulle få is.
Som nevnt kommer jeg nå til å poste innlegg om turen vår til Orlando for ett år siden. Igjen – dette er et perfekt tidspunkt å mimre tilbake til alt det herlige vi opplevde i løpet av denne ene uka!
Jeg husker det så alt for godt! Det var så mange fine opplevelser på så kort tid at hodet mitt sleit mye med å plassere det hele. Og slik er det fremdeles. Etter mye tenking fant jeg ut at det beste er å starte disse innleggene med der det hele begynte, nemlig på Discovery Cove.
Søndag 26.mars dro vi til Discovery Cove, et sted jeg aldri hadde hørt om før kjæresten nevnte for meg at vi burde reise dit. Det er et sted for oppdagelser, avslapning og bading. Vi var så spent da vi gikk inn, og med det samme vi begynte på stien som skulle føre oss til dette paradiset, senket skuldrene seg for oss begge. Det var så beroligende med de tropiske omgivelsene som slynget seg rundt oss.
Det tok ikke lang tid før vi var i vannet med snorkel og dykkermaske, klare for å ta en litt nærmere titt på alle fiskene som befant seg i “The Grand Reef”. Vi svømte ved siden av mange fine og rare fisker, og rokkene ble større og større jo lenger inn vi kom. Selv om de ikke er farlige må jeg innrømme at jeg ble litt skremt da jeg svømte like over en gigantisk rokk som plutselig tittet opp på meg og begynte å svømme oppover like bak meg.
Etterhvert kom vi til en glassvegg der vi kunne kikke inn til haiene sitt område. Jeg har herved vært 10 cm unna en levende hai. Plutselig dukket det opp en fisk ved siden av oss som svømte bedagelig like foran nesene våre. Jeg forsøkte å peke så R også la merke til den, og ikke bare haien. Men der skjedde noe som ble ukens store latterkrampe. Han trodde at fisken var på andre siden av glassveggen, så han tok fingeren opp mot den og ble kanskje litt for nysgjerrig på å finne ut hvilken side fisken var på. Før jeg visste ordet av det trakk han hånden litt mot seg og dæljet til den stakkars fisken med fingeren. *POKE* Jeg har aldri sett en så vettskremt fisk i hele mitt liv. Haha. Huff det er fælt å le, men det så bare så komisk ut!
/Da jeg ikke hadde med meg GoPro, lånte jeg dette bildet av noen.
Vi baset i vannet i “Wind-Away River”, som basically er et vann med strøm. Altså en sånn strøm der du slipper å svømme, du kan ta med deg en “Noodle” som det heter her og flyte av gårde og bare nyte de vakre omgivelsene. Denne syns vi var litt lang, det tok evigheter å komme seg hele veien rundt. Men det var en veldig fin tur.
Vi var også “Explorer’s Aviary” der du kan titte på de fine fuglene og de spiser mat fra hånda di. Dette var også et veldig fint område, men de var ganske mette da vi kom dit, for all maten var borte. Men de var helt klart ikke redd for mennesker noen av dem, for jeg har vel aldri kunnet gå så nærme en fugl uten at den flyr vekk, og det uten mat i hånda.
Dette var en så fantastisk, minnerik dag.
Jeg har enda en ting jeg vil vise dere fra denne dagen, men det får bli i et anney innlegg slik at dette ikke blir så alt for langt.
