Mens vi stod i køen til denne her begynte hele kroppen min å skjelve. Skulle jeg virkelig gå inn i et stort rør og vente på at gulvet skulle forsvinne under meg? Frivillig? For ja, det er akkurat det som skjer inne i et sånt rør.
Hun som stod ved det røde røret så at jeg var veldig redd og prøvde å roe meg ned med at dette er den minst skumle av alle sammen. Den mildeste av alle vannskliene i parken. Seriøst? Isåfall reiser jeg hjem!
Etter litt mer overtaling, gikk jeg inn i røret, lente meg godt inntil veggen bak meg, krysset armene og beina, for så å vente på støtet. Hun som skulle trykke på knappen kikket inn vinduet og viste tommel opp for å sjekke om jeg var klar. Det fantes ikke en celle i kroppen min som ville vise henne en tommel som peket oppover. Men av en eller annen merkelig grunn, så gjorde hånden min bevegelsen for meg! Åh fuck! Hva har jeg gjort nå?! Jeg vil ut! Jeg vil hjem!
Sett meg i en helt sinnssyk berg-og-dal-bane! Jeg tar heller det enn vannsklier! Og hvertfall denne her!
Plutselig hørte jeg en stemme der inne med meg. En stemme som telte nedover. Gud som jeg hadde lyst til å løpe ut derfra!
3 . 2 . ….. 1 BOOM
Jeg rakk ikke en gang reagere før gulvet forsvant under meg og jeg kjenner at jeg faller. Etterfulgt av vann som blir skylt over hodet mitt mens ryggen klarer å stabilisere 100% kontakt med sklia igjen. Deretter begynner panikken å smyge seg på! Får… ikke… hugh… pust..he…
Også kjenner jeg det..
Følelsen av å gli.
Dette var jo ikke så ille..
Bortsett fra alt vannet som kommer i ansiktet mitt på vei ned.
SPLOSJ! Så var jeg nede. Hvem skulle trodd, hæ? Meg!!! Inne i et sånt rør!
Etter et dobesøk, går vi til neste sklie, henter en blå matte og kommer oss opp alle trappene for å stille oss i kø. Og jeg begynner å skjelve igjen. Du skal ligge på magen på en blå matte, skli gjennom et mørkt rør, så kommer du ut i fri luft, deretter kommer stupet. Rett ned, hodet først… på magen!
Tårene presser seg frem i øynene mine og jeg kjenner frykten nok en gang sprer seg i kroppen min. Jeg tør ikke! Hva om man tipper fremover i det man er på vei ned stupet? Da mister kroppen grep til sklia, du ramler fremover, tar en trekvart salto på vei ned, så brekker du nakken.. også dør du…
Oh heell noo!
Gruppen før oss stilte seg klare ved hvert sitt rør med matten foran seg, klare til start. Det røde lyset skinner fremdeles… når som helst nå. Grønt lys, de sparker i fra og off they go!
Min gruppe står for tur. Jeg går bort til sklien jeg har fått tildelt, men jeg er den eneste som ikke stiller meg opp. Jeg feiger ut! Jeg klarer ikke! Hva om? Hva hvis? Jeg er ikke klar for å dø i dag! Jeg vil ikke sitte i rullestol! Jeg vil ikke havne i koma! Pliis ikke tving meg!
To av guttene som skulle skli med oss kikker på meg, etterfulgt av en rolig stemme
“It’s not that bad!”
Jeg vet ikke hva som skjedde, men før jeg vet ordet av det, går kroppen min med bestemte steg bort til min sklie. Jeg stiller meg klar med alle de andre, når vi får grønt lys – sparker jeg fra.
Jeg er inne i enda et rør! På en matte, på magen… med hodet først..
No way back now!
Hva tenker jeg med?! Panikken sprer seg i hele kroppen min idet jeg ser et glimt av lys i enden. Ånei! Nei, nei… neineineineinei Jeg angrer! Jeg vil ikke!
Der kommer stupet, og jeg forstår at det er nå jeg bare må ligge stille. Ikke len deg fremover.. ikke bakover.. dette er ikke tidspunktet å få hysterisk anfall, Kathrine. Pust med magen! Bare bli liggende!
Suget.. rushet som ilet gjennom meg på vei ned. Friheten av å kjenne kroppen din i “fritt fall” på denne måten… En helt ubeskrivelig følelse!
Vel nede holdt jeg på å drukne av alt vannet jeg inhalerte de siste 5 meterne.. men likevel ropte jeg “EN GANG TIL! EN GANG TIL!”
Vi gjorde det igjen, og jeg fikk bare enda mer vann i nesa. “EN GANG TIL!”
Jeg forstår virkelig ikke hva som egentlig gikk av meg.. men vi tok den tre ganger på rad. Jeg som var sikker på at jeg kom til å dø. Men neida.. Det rushet på vei ned.. det var det som drev meg. Det var det som fikk meg til å fortsette. Det ble litt som en berg-og-dal-bane. I det minste er det nok det jeg innerst inne fortalte meg selv.
0 kommentarer
