Det er trist å måtte innrømme det, men jeg blir mer og mer redd for å gå ute alene. Alle skrekkhistoriene om overgrep, voldtekt, ran og vold.. det virker liksom så fjernt her i trygge Norge. Spesielt i Hønefoss. Den lille byen jeg er så glad i, der det er så trygt – selv her kan alt skje!
Jeg har ikke vært særlig redd tidligere. Frykten for at noe kan skje har ligget i bakgrunnen av hodet mitt, men det har ikke tatt opp så mye plass som det det gjør nå. Noe skjedde på veien, nemlig at ei jente i denne byen ble utsatt for overgrep. Hun er på samme alder som meg, og var utenfor sitt eget hus da det plutselig smalt.
Etter dette har jeg vært redd. Redd for å gå ute om kvelden. Redd for biler som stopper opp, personer som kommer gående mot meg. Jeg er redd for mørkere områder på veien hjem – der hvor trær og lyktestolper kaster skygge. Der går jeg litt ekstra fort. Jeg tør ikke ha med meg andre verdisaker enn mobilen min i tilfelle noe skal skje med meg. Jeg tenker over hvilke sko jeg bruker og hva slags jakke jeg velger å gå ut med. Klarer jeg å løpe fort nok om jeg har på meg dette? Ikke ta med veske, den kommer til å sinke deg om noe skulle skje. Jeg skrur ned musikken jeg hører på så jeg kan lytte til om det kommer noen bak meg, ser meg stadig over skulderen klar for å løpe alt jeg kan.
Hvor sykt er det ikke at jeg som jente må være så redd for å være ute alene på kveldstid? Hvor idiotisk er det ikke at jeg føler jeg må ta forhåndsregler når jeg skal gå fra jobb seint på kvelden? Jeg må være på vakt, klar for hva enn som kan vente på veien hjem.
Jeg vil ikke bruke deler av livet mitt på å være redd. Med frykt følger også sterke begrensninger. Nå på vinteren som det blir mørkt klokka 15:30, kan jeg med andre ord ikke leve et normalt liv.
