Treningsøkta i dag gikk så som så.. Jeg prøver å jobbe litt med spensten min, noe som ikke alltid går etter planen. Bare for å gi dere et lite bilde av min dårlige spenst – en sel har mer spenst enn meg. Okei, da har vi fått den ut av verden. Men jeg har klart å imponere meg selv med å hoppe opp på et par benker med samlede bein, benker jeg ikke trodde jeg kom til å nå opp til. Den ene benken stod jeg foran i to timer før jeg endelig turde å hoppe opp. Åjada.. du leste riktig.. TO TIMER stod jeg foran en benk og virkelig psyket meg opp med pusteøvelser og alt for at jeg skulle tørre å hoppe opp på denne benken. Den nådde til under kneet mitt og jeg har ikke lange bein, så det burde ikke være noe problem. Jeg feiga ut ca 40 ganger, helt til jeg endelig tok sats og beina mine lettet fra bakken. 

Det ekleste med denne opplevelsen var at det føltes ikke som om jeg hoppet, men at kroppen min bare fikk nok av å stå der og tok ansvaret selv for å få meg opp på den benken. Kroppen min så seg rett og slett drittlei på at hodet mitt tvilte på egne ferdigheter. Etterpå hoppet jeg opp på den 12 ganger til, for da var det jo gøy og jeg fikk en stor mestringsfølelse av å få det til! Dette var i april, og jeg har jobbet litt med de samme tingene siden det, bare ikke like “høyt”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag skulle jeg hoppe opp på en benk som var noen få cm lavere, men jeg begynte igjen å tvile. Det hele resulterte i at jeg ikke turde å ta nok sats når jeg hoppet, så høyre foten min sklei av kanten og jeg smalt leggen rett inn i stål-benken! Fy fader så innihelvetes vondt det var og jeg fikk mest lyst til å skrike og grine hysterisk om hverandre. Men jeg beit det i meg og fikk haltet meg hjem igjen. 

Så hva skjedde egentlig? Hvorfor klarte jeg det ikke?

Jeg begynte å tvile på meg selv og jeg begynte å tvile på at jeg kom til å klare det akkurat i dag. Jeg trodde ikke på meg selv og stolte ikke på mine egne evner. Jeg vet jeg kan, men akkurat i dag… så kunne jeg ikke. Fordi hodet mitt begynte å fortelle meg at jeg ikke kunne.

Hvor ofte gjør vi dette i det daglige? Der vi begynner å tvile på oss selv og vi ikke tør å gå etter hva vi ønsker å gjøre? Du vet du kan.. du bare tør ikke..

Merkelig at et hardt smell i leggen skal få deg til å tenke over sånne ting, når jeg i realiteten bare burde lagt meg ned og skammet meg over egen eksistens. Men dette er helt normalt! Vi gjør det alle sammen. Vi trekker oss tilbake der det blir ukomfortabelt. Vi bruker rett-rett muligheten der vi kan. Og det er noe jeg virkelig skal jobbe med fremover! Tro på meg selv, og at jeg kan!