Jeg sitter nå i en leilighet i California og det er helt uvirkelig at jeg er her, og alt jeg har opplevd denne uka. Jeg er lei av å gjemme meg, jeg er lei av å være i tvil. Er det noe jeg virkelig vil gå inn for fremover nå, så er det å bli klar på hva jeg ønsker og hvordan jeg ønsker å gjøre det. Det verste med å være på en reise som jeg er på nå, er at det føles så tomt når man våkner dagen etter det store eventet og innser at det hele er over. Jeg våknet torsdag morgen og skulle ikke møte opp i første etasje klokken 8 for mer motivasjon, jeg var nå alene.

Jeg står nå på egne bein og har ikke noen til å gi meg et realt slag i trynet og spark i ræva. Jeg må rett og slett sparke meg selv og komme i gang. Jeg vet ikke hvor jeg kommer til å ende, eller hvordan jeg kommer meg dit. Men èn ting er helt sikkert – jeg er på rett vei til en klarhet jeg for bare noen dager siden trodde var umulig.

Jeg ønsker ikke å bry meg om hva andre tenker eller sier. Jeg vet selv hva som er riktig og jeg vet selv hva jeg ønsker å stå for. Kun jeg vet hva jeg går gjennom og hva jeg nettopp har vært med på. Og jeg akter faktisk å holde det for meg selv, da jeg vet at andre ikke vil forstå. Om du selv ikke var der, så vil du faktisk ikke forstå intensiteten, følelsene, tankene og ordene.

Jeg er drømmer, jeg er mørke, jeg er sårbar og jeg er mot.

Jeg er styrke, jeg er håp, jeg er glede og jeg er frihet!