// Lokal Tid: 10:00

Du vet de samtalene du har med ved venninner en koselig kveld med Netflix på TVen? Eller den du har med et familiemedlem under middagen.. Der gjerne den andre personen kommer med forslagene:

“Vi burde reise på tur sammen en gang! Det hadde vært så koselig!”

“Jeg syns vi burde dra til syden sammen!”

“Det hadde vært så kult om vi kunne reist til USA sammen!”

Dere er enige om at dette er en super idè, dere snakker om det en stund. Hvor dere skal reise, stedene dere vil se og hva dere vil gjøre, og du begynner faktisk å se frem til denne uken dere snakker om.

Men så slipper du bomben der du stiller spørsmålet de ikke hadde forventet, ikke sant?

NÅR?

“Ååh… eehmm… det vet jeg ikke helt..”

“Når hadde du tre uker ferie da?”

“Om sju måneder, men jeg skal bort hele tiden… Så jeg har ikke mer enn to dager ledig..”

“Okei.. men når er neste gang du kan da? Vi kunne jo planlagt denne turen for 2019. MÅ jo ikke være i år.. da har vi mer tid på å planlegge.”

*Sjekker kalenderen på mobilen*

“Ja… ja det går jo… Jeg kan 23. – 26. september 2036..”

Hva er greia? Mulig det er noe spesielt med meg altså, men når jeg snakker med ei venninne en helt normal kveld og hun kommer med et forslag om at vi skal reise på tur sammen, så går jeg ut i fra at dette er noe hun selv ønsker. Om jeg da også ønsker å reise på en sånn tur med henne, så spør jeg om når, slik at vi får planlagt og ikke minst at det faktisk blir en tur. Jeg gidder faktisk ikke sitte der i to timer og snakke om denne reisen vi så gjerne vil på sammen, for så å ikke snakke om det igjen. Jeg ønsker ikke å nesten allerede der begynne å glede meg til en sånn tur også skjer det aldri.

Vi lever kun èn gang for alt vi vet, og jeg ønsker å utnytte tiden til det fulle!

Jeg ønsker ikke å bruke evigheter på å snakke om de tingene jeg vil gjøre, jeg ønsker å oppleve det!

Så når jeg nå har slike samtaler med venninner, har jeg sluttet å tro på at det blir noe av. Jeg er så lei av å snakke om ting i evigheter, for så å bli skuffet over at de aldri tar grep. Heldigvis har jeg en kjæreste som er som meg – om vi snakker om at vi skal noe, så skjer det, og det er et forfriskende pust i hverdagen, for jeg har blitt rimelig lei av at folk aldri klarer å stå for det de sier. Du opplever jo ingenting av å snakke om det!

Så når jeg satt hos Malin en kveld for to måneder siden, spurte hun meg

“Når skal dere til USA neste gang?”

“Mars / April.”

“Åååå… kan jeg være med?”

“Vi skal være borte i 6 uker da, Malin..”

*Sjekker kalenderen sin* “Jeg har en ferieuke i april! Jeg kan komme etter!”

Helt ærlig.. jeg trodde ikke på det i det hele tatt. Ja.. sikkert. Dette er en av de gangene jeg begynner å glede meg til noe skal skje, vi “planlegger” ting, men så blir det aldri snakket om igjen. Kanskje èn gang til, men det blir aldri bestilt billetter, og hendelsen skjer aldri.

Jeg vet at jeg nå høres veldig pessimistisk ut, men igjen – jeg har bare sluttet å tro på det når folk nevner slike ting.

Mulig Malin merket det, for det tok ikke lang tid før hun sa “Jeg mener det jeg altså! Jeg kommer etter!”

Seriøst? Er det endelig noen som faktisk har samme mening som meg? Nei, det kan vel ikke være mulig?

Men så kom den positive overraskelsen – kort tid etterpå hadde hun ordnet ESTA og bestilt flybillett til Los Angeles. Jeg forstod ikke helt at dette var i ferd med å skje, og gikk vel ikke egentlig opp for meg før hun sendte bilde av at hun satt på flyet. Så i går hentet vi henne på flyplassen og det er fortsatt litt rart at hun nå er her.

Endelig er det ei jeg kan planlegge turer med uten å bekymre meg over at det aldri skal skje!