Jeg er i USA! Igjen.. Føles som jeg dro hjem for en uke siden.. Åååh jeg blir så glad av å være på et mer sommerlig sted, det er så deilig! Spesielt nå som det er vinter og kaldt hjemme i Norge.
Vi landet i Orlando i Florida 19.mars og de første dagene regnet det masse i tillegg til at det tordnet, så det var ikke en fullt så koselig start på oppholdet. Men det er noe litt verre enn litt dårlig vær som vipper meg av pinnen.
For å komme hit måtte vi mellomlande i New York, noe som herved har blitt mitt verste mareritt!
De mennene på flyplassen i New York har en tendens til å gi meg helt angst. Jeg får lyst til å løpe, skrike, spy og legge meg ned i fosterstilling og gråte. Det er bare så utrolig ukomfortabelt å gå gjennom sikkerhetskontrollene der. De tror jeg er en terrorist med bombe i hetta på genseren hver eneste gang! Uten unntak!
Problemet er at når spørsmålet “What’s your purpose in my country?” dukker opp… da blir jeg veldig dårlig i engelsk. Jeg sliter alltid med å svare på spørsmålene jeg får og jo fler spørsmål som dukker opp, jo mer høres jeg ut som en spanjol som er i ferd med å drite i buksa.
Jeg tuller ikke en gang når jeg sier at jeg var kliss våt i bakhodet og svetten rant nedover ryggen min når jeg endelig fikk gå vekk fra den helvetes luka med en mann inni. Det er overvåkningskameraer, vakter, folk med våpen, dopinghunder, sure menn… hva er det å IKKE bli stressa over egentlig?
Du blir sett på som en forbryter uansett hvor mye du prøver å gå normalt. Det som er dumt med å late som du ikke har gjemt en pistol i skoen er at du kroppen din glemmer litt hvordan man går vanlig. Du smiler kanskje litt FOR vennlig til en vakt og før du vet ordet av det er du lagt i bakken for så å bli dratt inn på et avhørs-rom. Jeg spør igjen – hva er det å ikke bli stressa for egentlig?
Så der går jeg da og er i ferd med å begynne å grine for hvert steg jeg tar, også kommer vi til neste sikkerhetskontroll. Jess.. det var det! Jeg var i ferd med å completely lose it når det viste seg at jeg hadde tatt av meg en sko og vi ikke skulle ta av oss skoene likevel. Så der stod jeg.. med en sko i hånda og den andre på foten og prøver febrilsk å få på meg skoen jeg tok av. Jeg er i ferd med å hyperventilere, tårene presser på enda mer og der kommer følelsen igjen. JEG VIL HJEM!
Jeg bare blir så ukomfortabel på flyplasser. Jeg klarer ikke å opptre naturlig på noen som helst måte. Alle har forskjellige regler og du vet aldri hva du egentlig skal vise hvor. Noen blir sure om du ikke viser boardingpass og pass, andre blir irritert om du gir dem begge deler. Plutselig kommer du til et sted du skal pipe inn boardingpasset selv, i neste øyeblikk er det en som skal se på passet ditt og stemple det! Jeg blir helt smårar av flyplasser og jeg kommer vel egentlig aldri til å bli helt klok på det. Forhåpentligvis klarer jeg en dag å være så knusende rolig som alle andre.